Arbeidstvistloven

Arbeidstvistloven, lov av 27. januar 2012 nr. 9, avløste arbeidstvistloven av 5. mai 1927. Arbeidstvistloven av 1927 var på mange måter en videreføring av de prinsipper som ble lagt til grunn ved arbeidstvistloven av 1915. Loven av 2012 er i det vesentlige en modernisering og forenkling av loven, slik at de prinsipper som lå til grunn for 1915-loven er videreført ved 2012-loven.

Arbeidstvistloven (lovteksten)

Arbeidstvistloven - historie, utvikling og endringer

I Norge var det arbeiderorganisasjonene selv som først tok opp mekling og voldgift under arbeidskonflikter. På en skandinavisk arbeiderkongress i Göteborg i 1886 var temaet oppe. I et program som ble vedtatt heter det: ”Det er vårt ønske at eventuelle stridigheter som måtte opstå mellem arbeidere og arbeidsgivere under bestrebelsene for å forbedre arbeidernes stilling i samfundet, må kunne løses ad fredelig vei, og vi anbefaler derfor oprettelse av faglige voldgiftsretter for hvilke sådanne stridigheter kan innskrenkes.”

I 1902 ble spørsmålet om voldgift og mekling i tvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere for først gang tatt opp av regjeringen. Det ble da fremsatt et lovforslag (Ot.prp. nr. 11 (1902-1903) som tok sikte på å verne om den faglige foreningsfrihet og samtidig skape arbeidsfred gjennom mekling. Fagforeninger som lot seg innføre i et offentlig register skulle nyte lovens vern, men til gjengjeld måtte de ikke søke sine arbeidskonflikter løst ved streik før mekling hadde vært prøvd. Stortingets sosialkomité sluttet seg i det vesentlige til proposisjonen (Indst. O. XIII 1902-03), men den ble aldri vedtatt som lov.

I 1906 utarbeidet Handelsdepartementet ved statsråd Arctander et nytt forslag om den faglige foreningsrett og om mekling. Motstand mot forslaget ble imidlertid reist, og det ble derfor henlagt etter at Stortinget i 1907 hadde vedtatt å kreve en utredning fra regjeringen om tvungen voldgift. Dette forslaget ble fremsatt av representant Castberg og året etter nedsatte han, som statsråd og sjef for Justisdepartementet, en departementskomité for å behandle saken. Formann i denne komiteen var advokat O. Solnørdal. De øvrige medlemmer var advokat Einar Einarsen, formann for Arbeidernes faglige landsorganisasjon Ole O. Lian, fabrikkeier og sentralstyremedlem i Norsk arbeidsgiverforening K. Myhre og stortingsmann Thore Myrvang. Høsten 1909 hadde komiteen ferdig et forslag til lov om mekling og voldgift i arbeidstvister. Dette forslaget dannet grunnlaget for det videre arbeidet med loven.

Hovedtrekkene i forslaget fra departementskomiteen var tvungen mekling i alle tvister mellom organiserte arbeidere og deres arbeidsgivere og tvungen voldgift i tvister om rettigheter og plikter etter tariffavtaler. Komiteens flertall, Solnørdal, Einarsen og Myrvang, foreslo dessuten at ikke bare rettstvister, men også interessekonflikter om nye lønns- og arbeidsvilkår skulle inn for en voldgiftsrett når en av partene krevde det. En slik voldgiftskjennelse skulle imidlertid ikke være bindende med mindre den var enstemmig.

Den store lockouten i 1911 ga støtet til at Stortinget nedsatte en spesialkomité for å vurdere spørsmålet om mekling og voldgift. Etter muntlig innstilling fra denne komiteen fattet Odelstinget den 19. august 1911 følgende beslutning:

”Spørsmaalet om mægling og voldgift i arbeidstvistigheter tages ikke under behandling indeværende Odelsting. Regjeringen anmodes om for næste Odelsting at avgi uttalelse og forslag i denne sak.”

Resultatet av denne henvendelsen var det første forslaget fra justisminister Stang. Forslaget ble fremmet fra Stortinget som Ot. prp. nr. 29 (1912) om utfærdigelse av en lov om arbeidstvister. De bærende tanker i dette lovutkastet var, som departementskomiteens innstilling, at rettstvister om tariffavtaler skal løses ved rettergang, og ikke ved kamp. Ingen av partene i en lønnskamp eller annen interessekonflikt må gå til arbeidsstans før mekling har vært forsøkt. Proposisjonen sluttet seg til komitémindretallet ved at partene skulle ha rett til å gå til kamp om meklingen strandet. Men ved enhver mekling skulle man undersøke tvisten og årsakene til den slik at det etter endt mekling kunne offentliggjøres en beretning om saken med forslag fra meklingsmennene til løsning av tvisten. Det var altså ”allmennhetens dom” utkastet tok sikte på.

For behandlingen av dette forslaget ble Stortingets sosialkomité forsterket med 3 medlemmer. Komiteen avga realitetsinnstilling (Indst. O. XXI (1912)), men Odelstinget utsatte saken. Flertallet i komiteen hadde i det store og det hele sluttet seg til proposisjonen. Blant de mest vesentlige endringer som ble foreslått var at interessekonflikter med uorganiserte arbeidsgivere ikke skulle omfattes av den tvungne mekling med mindre vedkommende departement forlangte det. Innstillingen hadde også sløyfet bestemmelsene om at meklingsforslaget og beretningen om meklingen skulle offentliggjøres. Meklingen skulle etter komitéinnstillingen utføres av en enkelt meklingsmann og ikke av et kollegialt meklingsråd som var foreslått i proposisjonen.

Ny proposisjon ble fremsatt i 1913 ved Ot. prp. nr. 11 (1913) – Stangs andre forslag. Overfor sosialkomiteens innstilling fastholdt denne nye proposisjonen at den tvungne mekling skulle omfatte de uorganiserte arbeidsgiveres konflikter. Den fastholdt også at det etter meklingen skulle offentliggjøres en beretning om saken, men den overlot til meklerne selv å avgjøre om beretningen skulle inneholde forslag til løsning av tvisten. Det skulle være overlatt til vedkommende departement eller partene å avgjøre for hvert enkelt tilfelle om meklingen skulle utføres av en enkelt meklingsmann eller av et meklingsråd.

Etter regjeringsskiftet i januar 1913 ble denne proposisjonen tilbakekalt. Og etter foredrag av statsråd Abrahamsen som ny sjef for Justisdepartementet ble den 11. april 1913 ny kongelig proposisjon besluttet fremsatt (Ot. prp. nr. 23 (1913)). Det viktigste nye var bestemmelsene om tvungen voldgift. Kongen skulle med samtykke av Stortinget ha rett til å påby en arbeidstvist løst ved voldgift når den på grunn av sin art eller omfang kunne sette betydelige samfunnsinteresser i fare. Denne nye proposisjon hadde også, som Stangs første forslag, fulgt opp prinsippet om ”allmennhetens dom” ved at det endelige meklingsforslag offentliggjøres etter en mislykket mekling. Straffebestemmelsene i de eldre lovforslagene var endret på den måten at de enkelte arbeidere ikke kunne straffes for ulovlig streik, men kun deres ledere. Videre kunne arbeidsgivere som hadde mindre enn 10 arbeidere i sin virksomhet, ikke straffes for ulovlig arbeidsstans. Den nye proposisjonen hadde også sløyfet tidligere bestemmelser om foreningsmedlemmers økonomiske ansvar for erstatningsbeløp som det ved loven var pålagt deres forening å betale.

I møte den 2. juni 1913 vedtok Odelstinget å utsette behandlingen av proposisjonen til året etter. Dette ble gjort etter henstilling fra Arbeidernes faglige landsorganisasjon og Arbeidsgiverforeningens sentralstyre. De to organisasjoner var blitt enige om å forsøke å utarbeide et felles forslag til lov. Komiteen som de to organisasjonene nedsatte hadde sitt forslag ferdig den 29. oktober 1913. Det heter der:

”Komiteen har bestræbt sig for, saa langt som mulig, at bygge paa den foreliggende kongelige proposition (Ot. prp. nr. 23 – 1913) og kun at foreslaa denne forandret, hvor det maa befrygtes, at dens bestemmelser vil skape vanskeligheter eller virke hindrende for organisationernes fri utvikling for det arbeide som disse har utfoldet i retning av at søke enhver tvist i første række løst ved forhandling parterne imellem.”

I dette forslaget var alle voldgiftsbestemmelsene sløyfet, likeledes bestemmelsene om at meklingsmyndighetene skulle offentliggjøre sitt endelige meklingsforslag. Det var videre ikke oppstilt noe alminnelig forbud mot å søke interessekonflikter løst ved arbeidsstans før mekling hadde funnet sted. Men dersom en arbeidsstans ville utsette betydelige samfunnsinteresser for fare, skulle en riksmeklingsmann kunne påby arbeidsstansen utsatt for at mekling kunne bli forsøkt.

Dette forslag førte til at regjeringen gjorde en del endringer i den foreliggende proposisjon. Det ble så foreslått at den øverste meklingsmyndighet skulle legges i hendene til en riksmeklingsmann. I tvister av lite omfang og som ikke ville medføre skade for allmenne interesser, skulle meklingsmyndighetene kunne la være å tre inn med forbud mot arbeidsstans. Det skulle også være overlatt til meklingsmyndighetene selv å avgjøre om det endelige meklingsforslaget skulle kunngjøres.

Sosialkomiteen, som var blitt forsterket med tre medlemmer, avga sin innstilling den 27. februar 1914 (Indst. O. II (1914)). Denne bygget i det vesentlige på den siste kongelige proposisjon med de endringer som regjeringen hadde foreslått, men den gikk på enkelte punkter noe lenger i retning av forslaget fra den komité som arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner hadde vedtatt.

Den motstand som fra arbeiderhold ble reist mot den tvungne voldgift, førte til at regjeringen i et møte i Odelstinget 11. mai 1915 foreslo disse bestemmelsene tatt ut av loven. Sosialkomiteen avga så en ny innstilling (Indst. O. XII (1915)), og i denne var alle bestemmelsene så vel om frivillig som tvungen voldgift tatt ut.

Under behandlingen i Odelstinget ble straffebestemmelsene endret slik at enhver som deltok i en ulovlig streik skulle kunne straffes. For øvrig ble innstillingen i det alt vesentlige vedtatt. Lagtinget gjorde anmerkning ved Odelstingsbeslutning om straffansvar for de enkelte arbeidere. Men da Odelstinget fastholdt sin beslutning, frafalt Lagtinget anmerkningen. Den 6. august 1915 ble loven sanksjonert.

Arbeidstvistloven

Oversikt over endringer og revisjoner

1915

Vår første lov om arbeidstvister ble vedtatt 6. august 1915. Loven trådte i kraft fra 1. januar 1916. Den loven som endelig ble vedtatt i 1915 bygde i det vesentlige på den sist fremsatte odelstingsproposisjon, Ot. prp. nr. 23 (1913). Den vedtatte loven så imidlertid noe annerledes ut enn det opprinnelige forslaget i proposisjonen. Blant annet var bestemmelsene om frivillig og tvungen voldgift tatt ut. Se for øvrig Før arbeidstvistloven av 1915 ovenfor.

De midlertidige lover om tvungen voldgift i tiden 1916 – 1923

Allerede året etter at arbeidstvistloven var vedtatt, kom spørsmålet om tvungen voldgift opp på nytt. Omfattende lønnskonflikter truet arbeidsfreden i landet og regjeringen fant derfor å burde fremsette proposisjon om en midlertidig lov om tvungen voldgift i interessekonflikter som utsatte betydelige samfunnsinteresser for fare (Ot. prp. nr. 44 (1916)). Loven skulle gjelde så lenge verdenskrigen varte. Proposisjonen ble uten vesentlige forandringer vedtatt av Stortinget mot Arbeiderpartiets stemmer. Denne voldgiftsloven av 9. juni 1916 ble i 1919 avløst av en ny midlertidig lov som skulle gjelde for ett år til, til 1. april 1920, men som ved lov av 29. mars 1920 ble forlenget til 1. april 1921, da den utløp uten å ha blitt fornyet. I 1922 tok regjeringen Blehr saken opp igjen. Ved lov av 31. mars 1922 ble tvungen voldgift atter innført for ett år. I 1923 ble det fremsatt regjeringsforslag om å forlenge denne loven til 1. april 1925, men dette forslag ble ikke vedtatt.

Lovrevisjonen av 1927

Berges regjering fremsatte i 1924 forslag til en del forandringer av arbeidstvistlovens straffebestemmelser (Ot. prp. nr. 55 (1924)). Foranledningen var de ulovlige og tariffstridige streiker de foregående år, særlig kan den store ”jernstreiken” nevnes. Den varte fra oktober 1923 til mai 1924. Odelstinget tok ikke denne proposisjonen under behandling (jf. Innst. O. 135 (1924) og Odelstingsforhandlingene 1924 side 1309). Etter regjeringsskiftet i 1924 tok sosialdepartementet, under statsråd Oftedal, arbeidstvistloven opp til en omfattende revisjon. Proposisjon om en rekke forandringer i loven ble fremsatt i 1925 (Ot. prp. nr. 54 (1925)). I dette lovforslaget var det inntatt bestemmelser om tvungen voldgift som et varig ledd av vår arbeidstvistlovgivning. Også under en tariffperiode skulle det være en viss adgang til å få en tariffavtales lønnsbestemmelser revidert gjennom tvungen voldgift. Det mest vesentlige i den nye proposisjonen var for øvrig at fagforeningsbegrepet ble gjort mer omfattende enn i loven av 1915. Videre ble organisasjonenes sivilrettslige ansvar for tariffbrudd skjerpet. De skulle bære ansvaret også for sine medlemmers tariffbrudd med mindre de kunne godtgjøre at de var uten skyld. Som i proposisjonen av 1924 var dessuten straffebestemmelsene for ulovlig arbeidsstans skjerpet i flere henseender. Bestemmelser om vern for arbeidsvillige under ulovlig arbeidsstans var også tatt inn.

Videre ble det løsnet på det ubetingede forbud mot arbeidsstans som kampmiddel under en rettstvist. Med samtykke av Arbeidsretten skulle i visse tilfelle arbeidsstans kunne brukes som middel til å skape respekt for gjeldende tariffavtale. Arbeidsrettens nøytrale element ble foreslått forsterket med 2 medlemmer.

Sosialkomiteens innstilling om denne proposisjonen ble først avgitt i januar 1926 (Inst. O. III (1926)). Det var innen komiteen bare et mindretall (Bondeparti- og Venstremedlemmene) som sluttet seg til proposisjonens forslag om tvungen voldgift; høyrefraksjonen av flertallet foreslo at man i stedet for å lovfeste den tvungne voldgift skulle bygge ut meklingsinstitusjonen. For øvrig var det i komiteen flertall for å følge proposisjonen i det store og det hele. Med hensyn til straffbestemmelsene gikk dog en fraksjon, Høyre- og Bondepartimedlemmene, noe videre enn proposisjonen. Denne fraksjonen foreslo dessuten at loven i tillegg til straffebestemmelsene til vern om arbeidsvillige under ulovlig arbeidsstans, skulle ha straffebestemmelser til vern for arbeidsvillige under enhver arbeidsstans, jf. Ot. prp. nr. 54 (1924) og Innst. O. 135 (1924).

Sosialkomiteens innstilling ble først behandlet av Odelstinget i møter 27. – 29. april 1927. Den ble vedtatt uten vesentlige forandringer. Representanten Oftedal foreslo proposisjonens bestemmelser om varig tvungen voldgift inntatt i loven, men forslaget ble forkastet av Odelstinget med 66 mot 42 stemmer. Regjeringen fremsatte forslag om en særskilt midlertidig voldgiftslov med gyldighetstid til 1. mai 1929. Dette forslag ble vedtatt med et par endringer; gyldighetstiden ble slik forlenget til 1. august 1929.

Odelstingets beslutninger (Besl. O. nr. 52 og nr. 53 (1927)) ble behandlet av Lagtinget i møte 4. mai (Lagtingsforhandlinger 1929, side 167-221). Lovene ble sanksjonert 5. mai og ble kunngjort 7. mai i Lovtidendes første avdeling nr. 17.

Gå til toppen av siden