Arbeidstvistloven - historie, utvikling og endringer

 

FØR ARBEIDSTVISTLOVEN AV 1915

I Norge var det arbeiderorganisasjonene selv som først tok opp mekling og voldgift under arbeidskonflikter. På en skandinavisk arbeiderkongress i Göteborg i 1886 var temaet oppe. I et program som ble vedtatt heter det: ”Det er vårt ønske at eventuelle stridigheter som måtte opstå mellem arbeidere og arbeidsgivere under bestrebelsene for å forbedre arbeidernes stilling i samfundet, må kunne løses ad fredelig vei, og vi anbefaler derfor oprettelse av faglige voldgiftsretter for hvilke sådanne stridigheter kan innskrenkes.”

I 1902 ble spørsmålet om voldgift og mekling i tvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere for først gang tatt opp av regjeringen. Det ble da fremsatt et lovforslag (Ot.prp. nr. 11 (1902-1903) som tok sikte på å verne om den faglige foreningsfrihet og samtidig skape arbeidsfred gjennom mekling. Fagforeninger som lot seg innføre i et offentlig register skulle nyte lovens vern, men til gjengjeld måtte de ikke søke sine arbeidskonflikter løst ved streik før mekling hadde vært prøvd. Stortingets sosialkomité sluttet seg i det vesentlige til proposisjonen (Indst. O. XIII 1902-03), men den ble aldri vedtatt som lov.

I 1906 utarbeidet Handelsdepartementet ved statsråd Arctander et nytt forslag om den faglige foreningsrett og om mekling. Motstand mot forslaget ble imidlertid reist, og det ble derfor henlagt etter at Stortinget i 1907 hadde vedtatt å kreve en utredning fra regjeringen om tvungen voldgift. Dette forslaget ble fremsatt av representant Castberg og året etter nedsatte han, som statsråd og sjef for Justisdepartementet, en departementskomité for å behandle saken. Formann i denne komiteen var advokat O. Solnørdal. De øvrige medlemmer var advokat Einar Einarsen, formann for Arbeidernes faglige landsorganisasjon Ole O. Lian, fabrikkeier og sentralstyremedlem i Norsk arbeidsgiverforening K. Myhre og stortingsmann Thore Myrvang. Høsten 1909 hadde komiteen ferdig et forslag til lov om mekling og voldgift i arbeidstvister. Dette forslaget dannet grunnlaget for det videre arbeidet med loven.

Hovedtrekkene i forslaget fra departementskomiteen var tvungen mekling i alle tvister mellom organiserte arbeidere og deres arbeidsgivere og tvungen voldgift i tvister om rettigheter og plikter etter tariffavtaler. Komiteens flertall, Solnørdal, Einarsen og Myrvang, foreslo dessuten at ikke bare rettstvister, men også interessekonflikter om nye lønns- og arbeidsvilkår skulle inn for en voldgiftsrett når en av partene krevde det. En slik voldgiftskjennelse skulle imidlertid ikke være bindende med mindre den var enstemmig.

Den store lockouten i 1911 ga støtet til at Stortinget nedsatte en spesialkomité for å vurdere spørsmålet om mekling og voldgift. Etter muntlig innstilling fra denne komiteen fattet Odelstinget den 19. august 1911 følgende beslutning:

”Spørsmaalet om mægling og voldgift i arbeidstvistigheter tages ikke under behandling indeværende Odelsting. Regjeringen anmodes om for næste Odelsting at avgi uttalelse og forslag i denne sak.”

Resultatet av denne henvendelsen var det første forslaget fra justisminister Stang. Forslaget ble fremmet fra Stortinget som Ot. prp. nr. 29 (1912) om utfærdigelse av en lov om arbeidstvister. De bærende tanker i dette lovutkastet var, som departementskomiteens innstilling, at rettstvister om tariffavtaler skal løses ved rettergang, og ikke ved kamp. Ingen av partene i en lønnskamp eller annen interessekonflikt må gå til arbeidsstans før mekling har vært forsøkt. Proposisjonen sluttet seg til komitémindretallet ved at partene skulle ha rett til å gå til kamp om meklingen strandet. Men ved enhver mekling skulle man undersøke tvisten og årsakene til den slik at det etter endt mekling kunne offentliggjøres en beretning om saken med forslag fra meklingsmennene til løsning av tvisten. Det var altså ”allmennhetens dom” utkastet tok sikte på.

For behandlingen av dette forslaget ble Stortingets sosialkomité forsterket med 3 medlemmer. Komiteen avga realitetsinnstilling (Indst. O. XXI (1912)), men Odelstinget utsatte saken. Flertallet i komiteen hadde i det store og det hele sluttet seg til proposisjonen. Blant de mest vesentlige endringer som ble foreslått var at interessekonflikter med uorganiserte arbeidsgivere ikke skulle omfattes av den tvungne mekling med mindre vedkommende departement forlangte det. Innstillingen hadde også sløyfet bestemmelsene om at meklingsforslaget og beretningen om meklingen skulle offentliggjøres. Meklingen skulle etter komitéinnstillingen utføres av en enkelt meklingsmann og ikke av et kollegialt meklingsråd som var foreslått i proposisjonen.

Ny proposisjon ble fremsatt i 1913 ved Ot. prp. nr. 11 (1913) – Stangs andre forslag. Overfor sosialkomiteens innstilling fastholdt denne nye proposisjonen at den tvungne mekling skulle omfatte de uorganiserte arbeidsgiveres konflikter. Den fastholdt også at det etter meklingen skulle offentliggjøres en beretning om saken, men den overlot til meklerne selv å avgjøre om beretningen skulle inneholde forslag til løsning av tvisten. Det skulle være overlatt til vedkommende departement eller partene å avgjøre for hvert enkelt tilfelle om meklingen skulle utføres av en enkelt meklingsmann eller av et meklingsråd.

Etter regjeringsskiftet i januar 1913 ble denne proposisjonen tilbakekalt. Og etter foredrag av statsråd Abrahamsen som ny sjef for Justisdepartementet ble den 11. april 1913 ny kongelig proposisjon besluttet fremsatt (Ot. prp. nr. 23 (1913)). Det viktigste nye var bestemmelsene om tvungen voldgift. Kongen skulle med samtykke av Stortinget ha rett til å påby en arbeidstvist løst ved voldgift når den på grunn av sin art eller omfang kunne sette betydelige samfunnsinteresser i fare. Denne nye proposisjon hadde også, som Stangs første forslag, fulgt opp prinsippet om ”allmennhetens dom” ved at det endelige meklingsforslag offentliggjøres etter en mislykket mekling. Straffebestemmelsene i de eldre lovforslagene var endret på den måten at de enkelte arbeidere ikke kunne straffes for ulovlig streik, men kun deres ledere. Videre kunne arbeidsgivere som hadde mindre enn 10 arbeidere i sin virksomhet, ikke straffes for ulovlig arbeidsstans. Den nye proposisjonen hadde også sløyfet tidligere bestemmelser om foreningsmedlemmers økonomiske ansvar for erstatningsbeløp som det ved loven var pålagt deres forening å betale.

I møte den 2. juni 1913 vedtok Odelstinget å utsette behandlingen av proposisjonen til året etter. Dette ble gjort etter henstilling fra Arbeidernes faglige landsorganisasjon og Arbeidsgiverforeningens sentralstyre. De to organisasjoner var blitt enige om å forsøke å utarbeide et felles forslag til lov. Komiteen som de to organisasjonene nedsatte hadde sitt forslag ferdig den 29. oktober 1913. Det heter der:

”Komiteen har bestræbt sig for, saa langt som mulig, at bygge paa den foreliggende kongelige proposition (Ot. prp. nr. 23 – 1913) og kun at foreslaa denne forandret, hvor det maa befrygtes, at dens bestemmelser vil skape vanskeligheter eller virke hindrende for organisationernes fri utvikling for det arbeide som disse har utfoldet i retning av at søke enhver tvist i første række løst ved forhandling parterne imellem.”

I dette forslaget var alle voldgiftsbestemmelsene sløyfet, likeledes bestemmelsene om at meklingsmyndighetene skulle offentliggjøre sitt endelige meklingsforslag. Det var videre ikke oppstilt noe alminnelig forbud mot å søke interessekonflikter løst ved arbeidsstans før mekling hadde funnet sted. Men dersom en arbeidsstans ville utsette betydelige samfunnsinteresser for fare, skulle en riksmeklingsmann kunne påby arbeidsstansen utsatt for at mekling kunne bli forsøkt.

Dette forslag førte til at regjeringen gjorde en del endringer i den foreliggende proposisjon. Det ble så foreslått at den øverste meklingsmyndighet skulle legges i hendene til en riksmeklingsmann. I tvister av lite omfang og som ikke ville medføre skade for allmenne interesser, skulle meklingsmyndighetene kunne la være å tre inn med forbud mot arbeidsstans. Det skulle også være overlatt til meklingsmyndighetene selv å avgjøre om det endelige meklingsforslaget skulle kunngjøres.

Sosialkomiteen, som var blitt forsterket med tre medlemmer, avga sin innstilling den 27. februar 1914 (Indst. O. II (1914)). Denne bygget i det vesentlige på den siste kongelige proposisjon med de endringer som regjeringen hadde foreslått, men den gikk på enkelte punkter noe lenger i retning av forslaget fra den komité som arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner hadde vedtatt.

Den motstand som fra arbeiderhold ble reist mot den tvungne voldgift, førte til at regjeringen i et møte i Odelstinget 11. mai 1915 foreslo disse bestemmelsene tatt ut av loven. Sosialkomiteen avga så en ny innstilling (Indst. O. XII (1915)), og i denne var alle bestemmelsene så vel om frivillig som tvungen voldgift tatt ut.

Under behandlingen i Odelstinget ble straffebestemmelsene endret slik at enhver som deltok i en ulovlig streik skulle kunne straffes. For øvrig ble innstillingen i det alt vesentlige vedtatt. Lagtinget gjorde anmerkning ved Odelstingsbeslutning om straffansvar for de enkelte arbeidere. Men da Odelstinget fastholdt sin beslutning, frafalt Lagtinget anmerkningen. Den 6. august 1915 ble loven sanksjonert.
 

ARBEIDSTVISTLOVEN

OVERSIKT OVER ENDRINGER OG REVISJONER

 1915

Vår første lov om arbeidstvister ble vedtatt 6. august 1915. Loven trådte i kraft fra 1. januar 1916. Den loven som endelig ble vedtatt i 1915 bygde i det vesentlige på den sist fremsatte odelstingsproposisjon, Ot. prp. nr. 23 (1913). Den vedtatte loven så imidlertid noe annerledes ut enn det opprinnelige forslaget i proposisjonen. Blant annet var bestemmelsene om frivillig og tvungen voldgift tatt ut. Se for øvrig Før arbeidstvistloven av 1915 ovenfor.

 

De midlertidige lover om tvungen voldgift i tiden 1916 – 1923

Allerede året etter at arbeidstvistloven var vedtatt, kom spørsmålet om tvungen voldgift opp på nytt. Omfattende lønnskonflikter truet arbeidsfreden i landet og regjeringen fant derfor å burde fremsette proposisjon om en midlertidig lov om tvungen voldgift i interessekonflikter som utsatte betydelige samfunnsinteresser for fare (Ot. prp. nr. 44 (1916)). Loven skulle gjelde så lenge verdenskrigen varte. Proposisjonen ble uten vesentlige forandringer vedtatt av Stortinget mot Arbeiderpartiets stemmer. Denne voldgiftsloven av 9. juni 1916 ble i 1919 avløst av en ny midlertidig lov som skulle gjelde for ett år til, til 1. april 1920, men som ved lov av 29. mars 1920 ble forlenget til 1. april 1921, da den utløp uten å ha blitt fornyet. I 1922 tok regjeringen Blehr saken opp igjen. Ved lov av 31. mars 1922 ble tvungen voldgift atter innført for ett år. I 1923 ble det fremsatt regjeringsforslag om å forlenge denne loven til 1. april 1925, men dette forslag ble ikke vedtatt.

 

Lovrevisjonen av 1927

Berges regjering fremsatte i 1924 forslag til en del forandringer av arbeidstvistlovens straffebestemmelser (Ot. prp. nr. 55 (1924)). Foranledningen var de ulovlige og tariffstridige streiker de foregående år, særlig kan den store ”jernstreiken” nevnes. Den varte fra oktober 1923 til mai 1924. Odelstinget tok ikke denne proposisjonen under behandling (jf. Innst. O. 135 (1924) og Odelstingsforhandlingene 1924 side 1309). Etter regjeringsskiftet i 1924 tok sosialdepartementet, under statsråd Oftedal, arbeidstvistloven opp til en omfattende revisjon. Proposisjon om en rekke forandringer i loven ble fremsatt i 1925 (Ot. prp. nr. 54 (1925)). I dette lovforslaget var det inntatt bestemmelser om tvungen voldgift som et varig ledd av vår arbeidstvistlovgivning. Også under en tariffperiode skulle det være en viss adgang til å få en tariffavtales lønnsbestemmelser revidert gjennom tvungen voldgift. Det mest vesentlige i den nye proposisjonen var for øvrig at fagforeningsbegrepet ble gjort mer omfattende enn i loven av 1915. Videre ble organisasjonenes sivilrettslige ansvar for tariffbrudd skjerpet. De skulle bære ansvaret også for sine medlemmers tariffbrudd med mindre de kunne godtgjøre at de var uten skyld. Som i proposisjonen av 1924 var dessuten straffebestemmelsene for ulovlig arbeidsstans skjerpet i flere henseender. Bestemmelser om vern for arbeidsvillige under ulovlig arbeidsstans var også tatt inn.

Videre ble det løsnet på det ubetingede forbud mot arbeidsstans som kampmiddel under en rettstvist. Med samtykke av Arbeidsretten skulle i visse tilfelle arbeidsstans kunne brukes som middel til å skape respekt for gjeldende tariffavtale. Arbeidsrettens nøytrale element ble foreslått forsterket med 2 medlemmer.

Sosialkomiteens innstilling om denne proposisjonen ble først avgitt i januar 1926 (Inst. O. III (1926)). Det var innen komiteen bare et mindretall (Bondeparti- og Venstremedlemmene) som sluttet seg til proposisjonens forslag om tvungen voldgift; høyrefraksjonen av flertallet foreslo at man i stedet for å lovfeste den tvungne voldgift skulle bygge ut meklingsinstitusjonen. For øvrig var det i komiteen flertall for å følge proposisjonen i det store og det hele. Med hensyn til straffbestemmelsene gikk dog en fraksjon, Høyre- og Bondepartimedlemmene, noe videre enn proposisjonen. Denne fraksjonen foreslo dessuten at loven i tillegg til straffebestemmelsene til vern om arbeidsvillige under ulovlig arbeidsstans, skulle ha straffebestemmelser til vern for arbeidsvillige under enhver arbeidsstans, jf. Ot. prp. nr. 54 (1924) og Innst. O. 135 (1924).

Sosialkomiteens innstilling ble først behandlet av Odelstinget i møter 27. – 29. april 1927. Den ble vedtatt uten vesentlige forandringer. Representanten Oftedal foreslo proposisjonens bestemmelser om varig tvungen voldgift inntatt i loven, men forslaget ble forkastet av Odelstinget med 66 mot 42 stemmer. Regjeringen fremsatte forslag om en særskilt midlertidig voldgiftslov med gyldighetstid til 1. mai 1929. Dette forslag ble vedtatt med et par endringer; gyldighetstiden ble slik forlenget til 1. august 1929.

Odelstingets beslutninger (Besl. O. nr. 52 og nr. 53 (1927)) ble behandlet av Lagtinget i møte 4. mai (Lagtingsforhandlinger 1929, side 167-221). Lovene ble sanksjonert 5. mai og ble kunngjort 7. mai i Lovtidendes første avdeling nr. 17.

 

Lovendringen av 19. juni 1931

Etter forslag fra Riksmeklingsmannen fremsatte regjeringen Mowinckel i 1931 en proposisjon om visse endringer av meklingsordningen (Ot. prp. nr. 4 (1931)). Forslaget gikk ut på at det skulle åpnes adgang for sosialdepartementet til å oppnevne særskilte meklingsmenn for enkelte tilfeller, at meldinger om arbeidsstans alltid skulle sendes Riksmeklingsmannen og at meklingsrådsinstitusjonen skulle fjernes. I sin innstilling av 12. mars 1931 (Innst. O. nr. 12 (1931)) sluttet sosialkomiteen seg til proposisjonen. Innstillingen ble vedtatt av Odelsting og Lagting uten forandring.

 

Lovendringen av 6. juli 1933

Regjeringen Kolstad oppnevnte den 16. desember 1931 en komité til å ”utrede og fremkomme med forslag om å supplere vår lovgivning på følgende områder:

a)      Lovlig og ulovlig blokade og boikott

b)      Erstatningsansvar ved ulovlig arbeidsstans, blokade og boikott, derunder ansvar for skade påført tredjemann.

c)      Forholdsregler for å hindre arbeidsstans, blokade og boikott i ”nøkkelvirksomheter”.

I februar 1932 avga komiteen sin innstilling om lovregulering av adgangen til boikott i arbeidsforhold. Komiteen foreslo videre at streik og boikott skulle være forbudt overfor visse ”samfunnsnødvendige bedrifter”. Til gjengjeld skulle konflikter ved slike bedrifter, bortsett fra de som var drevet av staten, løses ved voldgift. Komiteen foreslo også at organisasjonene skulle hefte økonomisk for sine medlemmers tariffbrudd, at det skulle være offentlig kontroll med avstemninger innen organisasjonene om arbeidsstans og at ikke bare organiserte, men også uorganiserte arbeidere skulle ha rett til å stemme.

Med dette komitéforslag som grunnlag satte regjeringen Hundseid frem en proposisjon om lovregulering av boikotten som kampmiddel i arbeidsforhold (Ot. prp. nr. 6 (1933)). Proposisjonen hadde også tatt opp komitéforslagets regler om foreningers ubetingede ansvar for sine medlemmers tariffbrudd. Derimot var det ikke tatt med komiteens forbud mot arbeidsstans i samfunnsnødvendig bedrift og det tilhørende forslag om tvungen voldgift. Heller ikke hadde proposisjonen tatt med regler om offentlig kontroll med avstemninger om arbeidsstans.

Etter regjeringsskiftet i 1933 satte regjeringen Mowinckel frem et helt nytt forslag til lovregler om boikott (Ot. prp. nr. 71 (1933)). Langvarige forhandlinger mellom Høyre og Bondepartiet på den ene side og Venstre på den annen side endte med at Venstre gikk med på en forandring av boikottdefinisjonen. Venstre gikk også med på å sløyfe unntaket fra boikottreglene som venstrafraksjonens innstilling i tilknytning til regjeringen Mowinckels proposisjon hadde gjort for vanlig blokade av arbeidsplassene under en regulær streik og for den tilsvarende boikott fra arbeidsgiveres side av arbeidere som er ute i en regulær arbeidskamp. Videre endret man ordlyden i lovens § 4 om foreningers ansvar for sine medlemmers tariffbrudd.

Lovendringene av 26. juni 1934 og 29. mars 1935

Den kommisjonen som i 1933 var blitt nedsatt for å utrede visse foreningsspørsmål m.v. sendte i mars 1934 et forslag til Sosialdepartementet om enkelte forandringer i arbeidstvistlovens meklingsregler. Med de store tariffrevisjoner i 1935 for øye hadde kommisjonen tatt opp til antesipert behandling spørsmålet om å få styrket den offentlige mekling. Kommisjonens forslag ble forelagt for Stortinget i Ot. prp. nr. 31 (1934). Om innholdet av forslaget heter det i proposisjonen:

”Kommisjonens lovforslag går for det første ut på at meklingsmyndigheten skal få adgang til å gripe inn i en truende arbeidskonflikt på et tidligere tidspunkt enn etter den gjeldende lov. Meklingsmyndigheten vil etter forslaget ikke som nå behøve å vente med meklingen til en konflikt har tilspisset seg i en arbeidsoppsigelse, men kan gjøre konflikten til gjenstand for mekling på det tidspunkt som finnes formålstjenlig. For å tvinge frem reelle meklingsforhandlinger på dette tidligere tidspunkt foreslåes det at den någjeldende plikt for meklingsmyndigheten til i tilfelle å forby arbeidsstans og til å mekle når arbeidsoppsigelse er foretatt, skal kunne fravikes i tilfelle av mekling etter de nye regler. I det hele skal meklingsmyndigheten ikke som nå bare tre i virksomhet etter mottatt melding om arbeidsoppsigelse, men skal til enhver tid følge arbeidsforholdene i landet og i fornødent fall gripe inn for å avverge konflikter”.

Forslaget hadde også regler om avstemning over meklingsforslag. Meningen med disse avstemmingsreglene var å skape en viss sikkerhet for at ikke et tilfeldig dårlig frammøte skulle bli avgjørende for om et meklingsforslag ble vedtatt eller forkastet. Proposisjonen ble vedtatt av Stortinget uten noen forandring, men for avstemningsreglenes vedkommende, under sterk motstand fra Arbeiderpartiet.

I januar 1935 ble Arbeidernes faglige landsorganisasjon enig med Norsk Arbeidsgiverforening om en ”Hovedavtale” som blant annet hadde regler for avstemminger over forslag til tariffavtaler. Dette førte til at Stortinget, etter forslag fra Regjeringen (Ot. prp. nr. 10 (1935)), vedtok å oppheve de avstemningsreglene som var blitt lovfestet i 1934.

 

Lovendringen av 27. mai 1937

Den viktigste forandringen som ble gjort ved denne lovendringen var at Arbeidsretten ikke lenger skulle være eneste domstol for tvistemål om rettigheter og plikter etter tariffavtaler. Saker av mer lokal interesse skulle kunne bringes inn for den gang herreds- og byrett med en arbeidsgiver og arbeider som domsmenn ved siden av den juridiske dommer på stedet, men med rett for partene til å anke en dom av herreds- eller byrett inn for Arbeidsretten. Ordningen eksisterer fremdeles.

 

Lovendringen av 5. desember 1947

Det mandat Arbeidstvistkomiteen av 1945 hadde fått gikk blant annet ut på en revisjon av arbeidstvistlovens boikottregler, bygd på de erfaringer som var høstet de år disse reglene hadde virket. I sin innstilling av 27. februar 1947 foreslo komiteen at boikottreglene skulle gå ut av arbeidstvistloven, og at de regler om boikott som trengtes skulle bli gitt i en generell lov om boikott. I samsvar med komiteens innstilling ble det satt frem to proposisjoner for Stortinget, en om en generell boikottlov (Ot. prp. nr. 70 (1947)) og en om å oppheve arbeidstvistlovens boikottregler (Ot. prp. nr. 73 (1947)). I innstilling av 1. november 1947 (Innst. O. nr. 212) sluttet justiskomiteen seg til boikottlovproposisjonen, og i innstilling av 6. november 1947 sluttet sosialkomiteen seg til proposisjonen om å oppheve arbeidstvistlovens boikottregler. Innstillingen ble vedtatt av Odelstinget og Lagtinget uten debatt.

 

Lovendringen av 28. juli 1949

Tre endringer ble gjort i 1949. Lovens område ble utvidet til å omfatte arbeidere i statens eller kommuners tjeneste med en oppsigelsesfrist kortere enn 2 måneder.

Reglene fra 1927 og 1933 om foreningers ansvar for sine medlemmer ble strøket og ansvarsregelen fra 1915 kom inn i loven igjen. Endelig ble noen av straffebudene i § 40 strøket.

 

Lønnsnemndloven av 13. desember 1952

De første føresegner om løsning av interessekonflikter innen arbeidslivet ved lønnsnemndavgjørelse fikk vi ved Londonregjeringens provisoriske anordning av 15. september 1944 som bygde på en avtale mellom Arbeidernes faglige Landsorganisasjon og Norsk Arbeidsgiverforening. Den provisoriske anordningen ble etterfulgt av kortvarige lover om rett for staten til å bringe konflikter inn for lønnsnemnd i visse tilfeller. Den siste av dem falt bort ved utgangen av 1952. Loven av 13. desember 1952 organiserte faste lønnsnemnder for løsning av konflikter som partene er blitt enige om å få avgjort på denne måten. Denne nemnda er det vi i dag kaller Rikslønnsnemnda. Nemndsordningen gjelder også tvungen lønnsnemd.

 

Lovendringen av 7. desember 1956

Straffebudene i § 40 for ulovlig streik og lockout ble strøket.

 

Lovendringen av 28. juni 1957

Lovens område ble utvidet til å gjelde alle kommunale lønnstakere. Ved § 33 i loven av 1958 om offentlige tjenestetvister ble arbeidstvistlovens område utvidet til å omfatte alle arbeidstakere i statens tjeneste som ikke går inn under loven om offentlige tjenestetvister.

 

Lovendringen av 18. juli 1958

Se tjenestetvistloven her

 

Lovendringen av 10. juni 1966

Arbeidsrettens domsmyndighet ble utvidet til å omfatte tvister om brudd på fredsplikt. Også endring i § 8 om søksmålskompetanse.

 

Lovendringen av 27. februar 1976 nr. 9 I

Reglene om erstatningsansvar ved ulovlig arbeidsstans ble utvidet til å omfatte ikke organiserte arbeidere som deltar i den ulovlige arbeidsstans. For å få opprettet tariffavtale ble det gitt regler om adgang til å si opp arbeidsavtaler som er inngått for et bestemt tidsrom.

 

Lovendringen av 3. juni 1977 nr. 52 i lov av 4. februar 1977 (arbeidsmiljøloven)

Endringene hadde sammenheng med de nye regler for behandling av tvister om usaklig oppsigelse i lov av 4. februar 1977 med endringer og tillegg ved lov av 3. juni 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven). Disse endringer i arbeidstvistloven ble foretatt i § 93 i den nye loven.

 

Lovendringen av 5. juni 1981 nr. 46 i lov av 4. februar 1977 (arbeidsmiljøloven)

Endring i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v § 5 om at de domstoler som er utpekt etter arbeidstvistloven § 7 nr. 3 annet ledd skal fortsette å være domsmyndige til det treffes nye bestemmelser etter lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. § 61 B første ledd.

 

Lovendringen av 17. desember 1982 nr. 86 i ny lov av 17. desember 1982 om rettsgebyr

Endring i lov om rettsgebyr som innebar endring i domstolloven § 105 a, som igjen innbar endring i arbeidstvistloven § 46 om Lønninger m.v. idet arbeidstvistloven henviser til domstolloven § 105 a. Se Ot. prp. nr. 18 (1982-1983).

 

Lovendringen av 14. juni 1985 nr. 71 ved ny lov av 14. juni 1985 om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosesslov

Straffeprosesslovens ikrafttredelseslov innebar endring av arbeidstvistloven § 21 nr. 3 om Møteplikt for vidner og parter, § 22 om Sakkyndige, § 26 nr. 2 første ledd om Kjæremål og anke, § 26 b nr. 2 om Saker for tingrett, § 35 nr. 1 tredje ledd om Forberedelsen av meglingen, § 43 nr. 2 om Uteblivelse m.v. og § 46 om Lønninger m.v.

 

Lovendringen av 23. august 1996 nr. 63 ved ny lov av 23. august 1996 om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg

Lov om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg m.v. (lov av 23. august nr. 63) innbar en teknisk omredigering av arbeidstvistloven § 7 nr. 2 for å gjøre den lettere tilgjengelig for brukerne ved å dele den opp i flere ledd, jf. Ot. prp. nr. 55 (1995-1996) punkt 8.2.

 

Lovendringen av 9. januar 1998 nr. 5 i lov av 29. november 1996 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven)

Lov om endringer i lov av 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) innebar en endring av uttykket ”anbefalt brev” til ”rekommandert post” i arbeidstvistloven § 25 nr. 2 første ledd, § 28 nr. 2 første ledd og § 29 nr. 2 tredje ledd.

 

Lovendringen av 28. april 2000 nr. 34, lov om endringar i rettergangslovgjevinga m.m.

Lov om endringar i rettergangslovgjevinga m.m. (harmonisering av rettsmiddelfristar, effektivisering av bøtestraffa og endring av prosessreglane for Høgsterett m.m.) innebar en endring av arbeidstvistloven § 24 første ledd, samt at § 46 nr. 4 ble opphevet.

 

Lovendringen av 17. juli 1998 nr. 56 ved ny lov av 17. juli 1998 om årsregnskap

Lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) innebar en endring av begrepsbruken i arbeidstvistloven § 19 nr. 5 og § 23 annet ledd. Se Ot. prp. nr. 42 (1997-1998) punkt 10-4.

 

Lovendringen av 14. desember 2001 nr. 98, lov om endringar i rettergangslovgjevinga

Lov om endringar i rettergangslovgjevinga m.m.(namn på fyrsteinstansdomstolane m.m.) førte til endring fra begrepet ”herreds- og byrett” til ”tingrett” i arbeidstvistloven § 7 nr. 3 første og tredje punktum, nr. 4 første og andre punktum, nr. 5 og nr. 6, § 26 nr. 1 første punktum, overskriften til § 26 b, § 26 b nr. 1 og nr. 3 tredje punktum og § 46 nr. 2 femte punktum, samt en endring i § 46 nr. 3 andre punktum.

 

Lovendringen av 28. juni 2002 nr. 58

Lovendringene i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven ble i hovedsak fremmet for å følge opp enkelte av forslagene i NOU 2001: 14 Vårens vakreste eventyr…?. Forslaget om omgjøring av dommerstillinger i Arbeidsretten ble fremmet for å bringe norsk rett i overensstemmelse med de krav som stilles, bl.a. etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) til uavhengige og upartiske domstoler. Se Ot. prp. nr. 46 (2001-2002).

Kort oppsummert gikk endringene ut på å innskrenke den rett Riksmeklingsmannen hadde til å ”koble” avstemninger, dvs. at det er det samlede avstemningsresultatet for flere fag eller tariffområder som skal være avgjørende for om et meglingsforslag er vedtatt eller forkastet. Endringen gikk ut på at slik kobling av avstemninger bare skal kunne foretas dersom tariffpartene samtykker og meglingsmulighetene er uttømt. Enkelte andre mindre endringer i meglingsreglene ble også gjort. Videre ble § 10 endret slik at formann og nestformann i Arbeidsretten ble embetsmenn. De var før oppnevnt på åremål for en periode på tre år.

Det ble gjort endringer i følgende paragrafer: § 10, § 27 a, § 29, § 35, § 36 og § 38.

 

Lovendringen av 20. juni 2003 nr. 45, lov om retting av feil m.m. i lovverket

Lov om retting av feil m.m. i lovverket innebar endringer i arbeidstvistlovens § 25 nr. 2 første ledd første punktum, § 28 nr. 2 tredje ledd andre punktum, § 34 andre punktum og § 46 nr. 3 første punktum. Lovendringen var et ledd i regjeringens arbeid med kvalitetssikring og forenkling av lovverket. Gjennomføring av retting i hele 127 lover ble på denne bakgrunn foretatt. Se Ot. prp. nr. 87 (2002-2003).

 

Lovendringen av 1. april 2005 nr. 14 ved ny lov av 1. april 2005 om lov om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS- avtalen vedlegg XXII nr. 10 a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE – loven)

Lov om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS - avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE-loven) medførte et nytt punktum i § 7 annet ledd i arbeidstvistloven. Med denne bestemmelsen avgrenses Arbeidsrettens kompetanse mot tvister om arbeidstakernes innflytelse i et SE-selskap, jf. Ot. prp. nr. 17 (2004-2005).

 

Lovendringen av 17. juni 2005 nr. 60

Endringene gikk ut på at også Arbeidsrettens nestleder, når lederen bestemmer det, kan lede hovedforhandlinger i retten selv om lederen ikke er inhabil eller har forfall, jf. § 19 nr. 1. Begrunnelsen er en mer hensiktsmessig og effektiv arbeidsfordeling mellom rettens to heltidsdommere, jf. Ot. prp. nr. 100 (2004-2005).

Videre ble det foretatt en presisering i arbeidstvistloven § 14 første ledd etter at nestformannsstillingen ble lovfestet i 2003, slik at det fremgår at det skal oppnevnes stedfortreder dersom både formannen og nestformannen er inhabile eller har forfall. Samtidig endret man titlene Arbeidsrettens formann og nestformann til Arbeidsrettens leder og nestleder.

 

Lovendringen av 30. juni 2006 nr. 50 ved ny lov av 30. juni 2006 om lov om europeiske samvirkeforetak ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10 c (rådsforordning (EF) nr. 1435/2003) (SCE – loven)

Lov om europeiske samvirkeforetak ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10c (rådsforordning (EF) nr. 1435/2003) (SCE-loven) medførte en endring i arbeidstvistloven § 7 nr. 2 annet ledd tredje punktum som avgrenset Arbeidsrettens kompetanse mot tvister som knytter seg til tariffavtaler inngått i eller i medhold av henholdsvis SE-loven § 3 og SCE-loven § 3, som begge gjelder arbeidstakernes innflytelse.

Lovendringen ved lov nr. 3 2007

Endringen ved lov nr. 3 for 2007 innebærer endringer i arbeidstvistloven i forbindelse med ikrafttredelsen av tvisteloven 1. januar 2008.

 

Print this