Arbeidsrettens historie

Arbeidsretten ble opprettet ved vår første lov om arbeidstvister av 6. august 1915. Loven trådte i kraft, og Arbeidsretten trådte i funksjon, fra 1. januar 1916. Arbeidsretten har hele riket som rettskrets og er den øverste domstol på sitt saksfelt.

Før arbeidstvistloven av 1915

Før arbeidstvistloven av 1915 var det de vanlige sivile domstoler som hadde domsmyndighet i alle rettstvister om tariffavtaler. Det var imidlertid sjelden at en tarifftvist ble brakt inn for domstolene. Tariffpartene valgte enten å la trusselen om arbeidskamp sveve over den som hadde brutt tariffavtalen, eller tvisten ble brakt inn for en voldgiftsrett.

I Norge var det arbeiderorganisasjonene selv som først tok opp mekling og voldgift under arbeidskonflikter. På en skandinavisk arbeiderkongress i Gøteborg i 1886 var temaet oppe. I et program som ble vedtatt heter det:

”Det er vårt ønske at eventuelle stridigheter som måtte opstå mellem arbeidere og arbeidsgivere under bestrebelsene for å forbedre arbeidernes stilling i samfundet, må kunne løses ad fredelig vei, og vi anbefaler derfor oprettelse av faglige voldgiftsretter for hvilke sådanne stridigheter kan innskrenkes.”

I 1902 ble spørsmålet om voldgift og mekling i tvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere for først gang tatt opp av regjeringen. Det ble da fremsatt et lovforslag (Ot.prp. nr. 11 (1902-1903)) som tok sikte på å verne om den faglige foreningsfrihet og samtidig skape arbeidsfred gjennom mekling.

 

Arbeidstvistloven av 1915

Arbeidsretten ble opprettet ved vår første lov om arbeidstvister av 6. august 1915. Loven trådte i kraft, og Arbeidsretten trådte i funksjon, fra 1. januar 1916. Ved arbeidstvistloven fikk man regler om en særdomstol for behandling av rettstvister.

Bakgrunnen for opprettelsen av en særdomstol for disse tvistene var for det første behovet for en rask behandling av tvistene og for det andre at tvisten skulle behandles av en domstol som hadde kjennskap til det samfunnsområdet man befant seg på.

Loven av 1915 ble avløst av en ny lov om arbeidstvister av 5. mai 1927 nr. 1 (arbeidstvistloven). Den videreførte i det vesentlige reglene fra 1915-loven. Bortsett fra reglene om sammensetningen innebar den ingen særlige endringer av reglene om Arbeidsretten. Grunnlaget for retten og dens virksomhet ble utvidet ved lov om offentlige tjenestetvister av 18. juli 1958 nr. 2 (tjenestetvistloven), som trådte i kraft 5. september 1958. Arbeidsretten, dens saksfelt og prosessordningen i arbeidstvistsaker er i dag regulert av disse to lovene – arbeidstvistloven og tjenestetvistloven – med senere endringer.

Retten og saksfeltet

Arbeidsrettens saksfelt er begrenset og positivt avgrenset. Det har fra begynnelsen av omfattet tvister om tariffavtaler, og omfatter fortsatt alle tvister om tariffavtaler som sådanne. Dette favner tvister om forståelse og anvendelse, eksistens og gyldighet av tariffavtaler. Videre omfattes tvister om brudd på tariffavtaler, herunder arbeidskamp og fredsplikt, og tvister om erstatningsansvar for tariffbrudd.

Saksfeltet er gradvis blitt utvidet. Bakgrunnen for dette er en utvidelse av tariffavtalebegrepet. Det har fra begynnelsen av omfattet privat sektor i sin helhet, uansett delområder og arbeidstakerkategorier. Derimot ble offentlig sektor opprinnelig bare omfattet for visse kategorier arbeidstakere i statlig eller kommunal tjeneste. Her ble området noe utvidet i 1949. I 1957 ble arbeidstvistlovens område så utvidet til å omfatte alle arbeidstakere, også ”tjenestemenn”, i kommunal tjeneste. Den mest omfattende utvidelsen kom med tjenestetvistloven i 1958 som formelt etablerte et system med tariffavtaler for statlige tjenestemenn m.v., og for undervisningspersonale i det offentlige skoleverket. Samtidig ble arbeidstvistlovens område utvidet til å omfatte alle arbeidstakere i statlig tjeneste som ikke går inn under tjenestetvistloven. Arbeidsrettens saksfelt omfatter etter dette såvel privat som offentlig sektor i sin helhet.

Tematisk har det skjedd enkelte mindre endringer. Opprinnelig hørte det ikke under Arbeidsretten å avgjøre tvister om brudd på de særlige, tradisjonelt sett ”offentligrettslige”, bestemmelser i arbeidstvistloven om fredsplikt (jf. spesielt dens § 6 nr. 3). Disse bestemmelsene ble noe endret i 1966, og tvister om brudd på dem ble ført inn under Arbeidsrettens saksfelt, også i de tilfeller hvor det ikke foreligger tariffavtale. På tjenestetvistlovens felt ble tilsvarende endringer gjennomført i 1969. Da ble også tvister om forståelsen av tjenestetvistlovens bestemmelser lagt til Arbeidsretten. Etter arbeidstvistloven faller derimot ikke tvister om forståelsen av lovens regler generelt inn under rettens saksfelt.

Den vesentligste endring var den kortvarige endring som ble gjennomført i 1977. Saker om stillingsvern (oppsigelse og avskjed) etter arbeidsmiljøloven av 1977 og tjenestemannsloven av 1977 ble ført inn under Arbeidsrettens saksområde som andredomstol. Ordningen ble noe endret i 1980. Den ble opphevet ved lov av 5. juni 1981 nr. 46, med virkning fra samme dato; denne type saker ble da ført tilbake til de alminnelige domstoler.

Arbeidsretten og lokale arbeidsretter

Arbeidsretten har hele riket som rettskrets og er den øverste domstol på sitt saksfelt. Fra begynnelsen av var Arbeidsretten også den eneste domstol for de saker som hører under den. Dette ble endret ved lov av 28. mai 1937 nr. 3 som trådte i kraft 1. juli 1937. Visse saker ble da lagt til by- eller herredsrett, nå tingrettene, i første instans, med Arbeidsretten som ankeinstans. Tingrettene opptrer i slike saker som lokale arbeidsretter, og behandlingen skjer etter arbeidstvistlovens regler. I hovedsak gjelder dette tvister om tariffavtaler med enkeltbedrifter eller regionalt avgrensede arbeidsgiverforeninger, jf. arbeidstvistloven § 7 nr. 3. Etter § 7 nr. 4 kan det avtales at også andre tvister etter loven skal bringes inn for lokal arbeidsrett. På den annen side kan det i saker som hører under lokal arbeidsrett i første instans gis samtykke etter lovens § 7 nr. 5 til å overføre saken eller til å bringe den direkte inn for Arbeidsretten. Særlig den siste bestemmelsen har hatt betydning i praksis. Ordningen gjelder kun etter arbeidstvistloven; tjenestetvistloven har ikke tilsvarende regler.

Sammensetningen

Faste medlemmer

Fra begynnelsen av hadde Arbeidsretten én rettskyndig leder, og fire andre medlemmer oppnevnt etter innstilling fra arbeidslivets organisasjoner. Med arbeidstvistloven av 1927 ble sammensetningen utvidet: Arbeidsretten skulle nå ha én leder og seks andre medlemmer.

I 1962 ble det for første gang oppnevnt en nestleder. Nestlederstillingen ble heltidsstilling i 1996. Ved lov av 28. juni 2002 nr. 58 ble arbeidstvistloven § 10 endret, slik at leder og nestleder ble embetsmenn. Lederen, nestlederen, en tredje nøytral dommer og de øvrige fire medlemmer, er Arbeidsrettens faste medlemmer.

Før lovendringen i 2002 ble alle rettens medlemmer oppnevnt for tre år ad gangen. Nå er det den tredje fagdommeren og de øvrige fire medlemmer som oppnevnes av Kongen for tre år ad gangen. De fire øvrige medlemmer oppnevnes etter innstilling fra arbeidslivets organisasjoner, jf. arbeidstvistloven § 11.

Rettens sammensetning er den samme etter tjenestetvistloven, men slik at de fire faste medlemmer som er oppnevnt etter innstilling, er oppnevnt særskilt for saker etter denne loven, etter innstilling fra staten og tjenestemennenes hovedsammenslutninger, jf. tjenestetvistloven § 25 annet ledd.

Stillingen som Arbeidsrettens leder ble i 1915 organisert som bistilling. Den ble omgjort til hovedstilling i 1954 i forbindelse med at daværende leder, Emil Stang, gikk av som høysterettsjustitiarius. Stillingen har senere vært hovedstilling, men var besatt som bistilling i de perioder Kristen Andersen var rettens leder. Nestlederstillingen ble heltidsstilling i 1996.

 

Varamedlemmer

Ved siden av Arbeidsrettens faste medlemmer skal det også oppnevnes varamedlemmer til retten. Fra 1916 og helt til 1962 ble oppnevnelse av stedfortreder for lederen foretatt for det enkelte tilfelle. I 1962 ble det for første gang oppnevnt en nestleder som er lederens fast stedfortreder. Idag skal stedfortreder for både leder og nestleder oppnevnes særskilt, jf. arbeidstvistloven § 14 første ledd.

For de øvrige medlemmer skal det oppnevnes minst to varamedlemmer for hvert medlem. Her har praksis endret seg etter hvert. En del av bakgrunnen har vært at med kun to varamedlemmer for ett medlem, måtte det i en rekke tilfeller oppnevnes varamedlem for en enkelt sak. Flere varamedlemmer for de to faste medlemmer som er oppnevnt uten innstilling, ble første gang oppnevnt i 1938, ved en supplerende oppnevnelse. Senere er samme praksis fulgt ved de ordinære oppnevnelser; antallet varamedlemmer er også blitt utvidet. Flere varamedlemmer for de fire medlemmer som er oppnevnt etter innstilling, ble oppnevnt første gang etter arbeidstvistloven fra 1. september 1951. Denne praksis er blitt fulgt senere, etter hvert også med utvidelse av antallet. I tillegg har det skjedd endringer i praksis med hensyn til hvilke organisasjoner som gir innstilling og som det oppnevnes varamedlemmer etter innstilling fra.

Reglene om varamedlemmer har en særskilt betydning på grunn av bestemmelsen i arbeidstvistloven § 14 tredje ledd: ”Varamann som er oppnevnt etter innstilling fra en forening hvis innstilling ikke er fulgt ved oppnevningen av de faste medlemmer, skal i saker som gjelder denne forening eller dens medlemmer, tilkalles til tjenestegjøring i stedet for det medlem hvis varamann han er.”

Et fast medlem, eller i praksis to, skal således i visse tilfeller vike sete, og et varamedlem, i praksis to, oppnevnt etter innstilling fra en annen organisasjon, skal i stedet delta som medlem av retten ved behandlingen av vedkommende sak. Bestemmelsen ble innført ved endringsloven av 28. mai 1937 nr. 3.

De faste medlemmer og varamedlemmer etter arbeidstvistloven som oppnevnes etter innstilling fra organisasjoner på arbeidstakersiden, var inntil 1980 alle oppnevnt etter innstilling fra LO. Det første varamedlem etter innstilling fra en annen organisasjon ble oppnevnt ved en supplerende oppnevnelse 23. mai 1980. Det var arkivar Henny Hoff (YS). Hun var varamedlem til 31. august 1981, men deltok ikke i behandlingen av noen saker. Fra 1. september 1981 ble det oppnevnt to, og fra 1. september 1984 ytterligere to, varamedlemmer etter innstilling fra YS, og fra 1. september 1984 ble det oppnevnt fire varamedlemmer etter innstilling fra AF. I dag er flere arbeidstakerorganisasjoner representert.

De faste medlemmer og varamedlemmer oppnevnt etter innstilling fra organisasjoner på arbeidsgiversiden, var inntil 1990 alle oppnevnt etter innstilling fra N.A.F (nå NHO). I praksis ga N.A.F etter 1937 innstilling etter konferanse med andre arbeidsgiverforeninger, med forslag om ett eller flere varamedlemmer for disse. Bestemmelsen i arbeidstvistloven § 14 tredje ledd ble forutsatt å få anvendelse også for slike varamedlemmer. Fra 1990 ble denne praksis forlatt; den var også vanskelig å forene med § 14. I 1990 ble det oppnevnt fire varamedlemmer etter innstilling fra KS, som fikk stilling som arbeidsgiverforening fra 1. januar 1988. I dag er flere arbeidsgiveroganisasjoner representert.

Praksis ved oppnevnelser etter tjenestetvistloven har vært en noe annen. Frem til 1984 ble det gitt innstilling av hovedsammenslutninger i fellesskap, og det ble også oppnevnt faste medlemmer fra to av dem (til 1981 fra Statstjenestemannskartellet og STAFO, senere YS; i 1981 fra Kartellet og AF). Også denne praksis var vanskelig å forene med § 14. I 1984 endret man det slik at de faste medlemmer ble oppnevnt etter innstilling fra Statstjenestemannskartellet, med varamedlemmer etter innstilling fra Kartellet, AF ogYS. Idag er det fire faste medlemmer som er oppnevnt særskilt for saker etter denne loven, etter innstilling fra staten og tjenestemennenes hovedsammenslutninger, jf. tjenestetvistloven § 25 annet ledd. Også her oppnevnes varamedlemmer.

 

Kvinner i Arbeidsretten 

Arbeidstvistlovens § 11 bruker betegnelsen ”menn” om dem det skal gis innstilling om. Det speiler nok den tid bestemmelsene ble til på – men også en ubrutt praksis i nesten 60 år: De første kvinnelige medlemmer av Arbeidsretten ble oppnevnt som fast medlemmer etter tjenestetvistloven, fra 1. september 1975: Reidun Skogvang (etter innstilling fra staten) og Rigmor Førland (STAFO/YH). Den ene (Reidun Skogvang) var tidligere varamedlem fra 15. november 1974. Hun var den første kvinne overhodet, som ble varamedlem eller medlem. Fra 1. september 1975 ble det også oppnevnt ett kvinnelig varamedlem etter tjenestetvistloven. Samtidig ble det første gang oppnevnt en kvinne som varamedlem etter arbeidstvistloven: Ingeborg Bakken (LO); hun var varamedlem til 31. august 1978 og deltok ved behandlingen av én sak.

Senere er flere kvinner blitt oppnevnt som medlemmer og varamedlemmer, så vel etter tjenestetvistloven som etter arbeidstvistloven. De første kvinnelige varamedlemmer fra arbeidsgiversiden etter arbeidstvistloven ble oppnevnt fra 1. september 1981. Den første kvinne oppnevnt uten innstilling som fast medlem av Arbeidsretten, var Åse Berg som ble oppnevnt fra 1. september 1990. Samtidig ble Eva Nygaard Ottesen oppnevnt som nestleder. Fra de senere år kan nevnes at Hanne Inger Bjurstrøm var nestleder fra 2000 til 2003, samt at Elin Nykaas fra 1. mars 2007 er konstituert i en nyopprettet tredje dommerstilling etter å ha vært konstituert som rettens nestleder siden mars 2006. Fra desember 2006 til april 2007 var Nykaas konstituert som rettens leder. Hun ble dermed den første kvinnelige leder av Arbeidsretten.

Utskriftsvennlig side