Tjenestetvistloven

Tjenestetvistloven, lov av 18. juli 1958 nr. 2, bygger i hovedsak på de samme prinsipper som arbeidstvistloven, men er tilpasset de særlige forhold i staten.

Tjenestetvistloven (lovteksten)

Søk Tjenestetvistloven - historie, utvikling og endringer

Oversikt over endringer og revisjoner. Før tjenestetvistloven av 1958 - utarbeidelse av loven.

Forholdet mellom det offentlige og dets tjenestemenn var oppe til behandling allerede under det forberedende arbeid til vår første arbeidstvistlov av 6. august 1915. Man fant imidlertid den gang at det offentlige tjenesteforhold var så egenartetat man ikke uten videre kunne overføre reglene om løsning av alminnelige arbeidsrettslige konflikter til forholdet mellom staten og dens tjenestemenn. Resultatet ble at arbeidstvistloven bare skulle gjelde for de statsarbeidere som arbeidet på akkord eller med en oppsigelsesfrist av høyst 14 dager og som ikke var å regne for offentlige tjenestemenn i straffelovens forstand, dvs. at de utøvde offentlig myndighet. Denne ordning ble opprettholdt i arbeidstvistloven av 5. mai 1927. Ved lovendring av 28. juli 1949 ble oppsigelsesfristen forlenget slik at loven omfattet de nevnte arbeidere i statens tjeneste med en oppsigelsesfrist som var kortere enn to måneder.

Tjenestemannsloven av 15. februar 1918 innførte en ordning med egne tjenestemannsutvalg som hadde til oppgave å ivareta tjenestemennenes interesser når det gjaldt tjeneste- og lønnsvilkår og retten til å uttale seg om tjenestespørsmål og tjenesteforhold. Ordningen ga imidlertid ikke tjenestemennene rett til å kreve forhandlinger og fikk ikke den betydning man hadde regnet med.

Like etter at tjenestemannsloven var trådt i kraft ble den såkalte ”Tjenestemannskomiteen” nedsatt ved Kgl. res. av 3. juni 1919. Den hadde som mandat å utrede spørsmålet om megling og voldgift i tjeneste- og arbeidsforhold mellom det offentlige (stat eller kommune) og dets tjenestemenn og arbeidere.

Tjenestemannslovkomiteens innstilling førte ikke til noe resultat. Det ble bare avgitt en melding til Stortinget (St. mld. nr. 1 for 1928) hvor Sosialdepartementet innskrenket seg til å foreslå saken ”tilstillet Stortinget til underretning og mulig meningsutveksling til veiledning for administrasjonen under de fortsatte overveielser om saken.”

Spørsmålet om statstjenestemennenes forhandlingsrett fikk imidlertid snart fornyet aktualitet. Tjenestemennene gikk nemlig i slutten av 20-årene til rettssak mot staten for å få prøvet berettigelsen av en lønnsreduksjon på 10 % som Stortinget hadde vedtatt. Denne rettssaken gir bakgrunnen for forhandlingsloven av 1933. Ved forhandlingsloven av 1933 ble statens tjenestemenn sikret en lovfestet adgang til å forhandle med staten. Dessuten etablerte denne loven en egen domstol, Tjenestemannsretten, som skulle behandle tvister mellom staten og organisasjonene angående forståelsen og anvendelsen av gjeldende alminnelige lønns- og arbeidsvilkår.

Forhandlingslovkomiteen

Forhandlingsloven av 1933 var på mange måter en merkelov for statens tjenestemenn. Selv om den led av både skjulte og åpenbare mangler, viste den seg meget seiglivet. Først etter at loven hadde vært gjeldende i ca. 20 år, fremkom det så sterke henstillinger fra organisasjonshold om en revisjon av loven at Finansdepartementet i april 1951 gikk med på å sette ned en departementskomité, den såkalte Forhandlingslovkomité. Denne komiteens mandat var sterkt begrenset og spesielt utformet med sikte på å drøfte forslag til mulige endringer i de daværende bestemmelser om hvilke forhold som burde være gjenstand for forhandlinger og hvilke organisasjoner og tjenestemannsgrupper som kunne anerkjennes som forhandlingsberettiget. Nye prinsipielle spørsmål, som ordning av interessekonflikter, spørsmål om megling, lønnsnemnd, streikerett og opprettelse av bindende tidsbestemte avtaler mellom staten og tjenestemennenes organisasjoner skulle derimot ikke tas opp til drøftelse.

Forhandlingskomiteen avga sin innstilling 21. desember 1953. I prinsippet bygget innstillingen på at statens tjenestemenn burde ha en like vid forhandlingsordning som den en hadde i arbeidslivet ellers. Komiteens forslag gikk derfor ut på at tjenestemennene burde ha samme adgang til å fremme krav om forhandlinger som den som var innrømmet arbeidere som var omfattet av Hovedavtalen mellom NAF og LO. Forhandlingslovkomiteens innstilling ble ikke tatt opp til avsluttende realitetsbehandling av Finansdepartementet.

Lønnskonflikten i 1954 og 1955

Forhandlingsloven av 1933 viste seg etter hvert i flere henseende å være lite tilfredsstillende. Dette gjaldt så vel sett fra tjenestemennenes som fra statsmyndighetens side. Dette kom særlig tydelig frem under en lønnskonflikt ved folkeskolen i Oslo i 1954 og blant tjenestemennene ved programavdelingen i Norsk Rikskringkasting i 1955. I begge tilfeller var forhandlingene resultatløse. På grunn av spesielle oppsigelsesregler hadde imidlertid vedkommende tjenestemannsgruppe allerede nedlagt sitt arbeid før saken kom frem for Stortinget. I Innst. S. nr. 22 for 1955 uttalte derfor Stortingets Administrasjonskomité følgende:

”Denne situasjonen satte Stortinget og administrasjonskomitéen under et unødig press i arbeidet med sakene. Komitéen anser det bl.a. på denne bakgrunn nødvendig å overveie om man ikke bør søke å finne frem til bestemmelser om ordning av lønnsforholdene mellom staten og dens tjenestemenn som ut fra alle hensyn kan lede til en mer tilfredsstillende behandlingsmåte av tvister på dette område, enn de regler vi nå har åpnet muligheter for.

Komitéen henstiller til regjeringen å la utrede på bredt grunnlag spørsmålet om en endring i formen for lønnsforhandlinger mellom staten og dens tjenestemenn, og forelegge utredningen – eventuelt ledsaget av forslag fra regjeringen – for Stortinget så snart som mulig.”

Under Stortingets behandling av innstillingen, fikk denne henstilling alminnelig oppslutning. I Innst. O. nr. 89 for 1957 uttalte for øvrig Stortingets forsterkede Kommunalkomité følgende under behandlingen av lov om forbud mot kollektiv arbeidsnedleggelse m.v. for offentlige tjenestemenn:

”Komitéen har under drøftelsene av denne sak blitt bestyrket i at det i høyeste grad er nødvendig med en ny forhandlingslov for tjenestemenn som trekker opp klare retningslinjer for hvorledes forhandlinger med staten skal føres og forhandlingsresultatet settes i verk.”

Tjenestetvistkomitéen

Henstillingen fra Stortingets Administrasjonskomité i forbindelse med Kringkastingskonflikten førte til at det ved kgl. res. av 28. mai 1955 ble bestemt: ”At det oppnevnes en komité til å utrede hvilken forhandlingsordning som antas mest tilfredsstillende så vel for staten som for dens tjenestemenn, arbeidere og deres organisasjoner ved fastsettingen av lønns- og arbeidsvilkår, og å utarbeide de nødvendige lovforslag.”

I den tilråding som lå til grunn for den Kgl. res. ble komiteen (Tjenestetvistkomiteen) blant annet gitt i oppdrag å utrede om det for de statstjenestemenn, som ikke kommer inn under arbeidstvistloven, bør gjennomføres en ordning som helt eller delvis svarer til den som gjelder i arbeidslivet ellers – med tidsbestemte tariffavtaler, domstolsbehandling av tvister i tariffperioden, tvungen megling hvis forhandlingene ikke fører til enighet og adgang til å få uløste tvister avgjort ved lønnsnemnd. Det var også forutsatt at komiteen skulle behandle de administrative og konstitusjonelle spørsmål som ville melde seg ved en revisjon av de da gjeldende ordninger.

Tjenestetvistkomiteen avga sin innstilling med forslag til ”Lov om offentlige tjenestetvister” i januar 1956. Lovforslaget avvek radikalt på en rekke vesentlige punkter fra den ordning forhandlingsloven av 1933 fastsatte for lønnsfastsettelse for statens embets- og tjenestemenn. Således foreslo komiteen i den utstrekning den fant det rimelig å overføre til statstjenesten de prinsipper for lønnsfastsettelse og regulering av tvistigheter i arbeidsforhold som følges i det private næringsliv. Tjenestetvistkomiteens forslag bygget på følgende hovedprinsipper:

Departementets behandling av saken

Tjenestetvistkomiteens innstilling ble på vanlig måte forelagt departementene og tjenestemannsorganisasjonene til uttalelse. Lønns- og prisdepartementet hadde også en rekke uformelle drøftelser med de forhandlingsberettigede organisasjoner. Likeledes avga professor, dr. jur. Kristen Andersen, etter anmodning av Lønns- og prisdepartementet, en betenkning i saken. Lønns- og prisdepartementet utarbeidet deretter sitt utkast til ny forhandlingslov. Dette utkastet ble sendt til alle tjenestemannsorganisasjoner til uttalelse. På denne bakgrunn ble så lovutkastet fra Lønns- og prisdepartementet utarbeidet.

Departementets utkast bygget i prinsippet på Tjenestetvistkomiteens forslag. På enkelte punkter avvek imidlertid forslaget. Dette gjaldt blant annet komiteens forslag til omorganisering av den tidligere tjenestemannsrett. På dette punkt bygger lovforslaget på at rettstvister også for statstjenesten bør behandles av Arbeidsretten, mens interessetvister i alminnelighet bør behandles av Rikslønnsnemnda. Forslaget om at en tvist bare skulle kunne bringes inn for Lønnsutvalget hvis det var enighet mellom partene, ble også endret. I stedet foreslo departementet at hver av partene skulle kunne bringe en slik tvist inn for utvalget.

Stortingets behandling

Under Stortingets behandling av saken ble lovutkastet i det alt vesentlige tiltrådt. I Administrasjonskomiteen var en mindre dissens angående vilkårene for forhandlingsrett (lovens § 3), mens en samlet komité foreslo en noe annen sammensetning av Statens Lønnsutvalg enn den departementet hadde foreslått (lovens § 28). Saken ble behandlet av Odelstinget 13. juni 1958, av Lagtinget 19. juni samme år. Lovbeslutningen ble sanksjonert av Kongen i Statsråd 18. juli 1958, slik at loven trådte i kraft 5. september 1958.

Lov om offentlige tjenestetvister av 18. juli 1958

Loven trådte i kraft 5. september 1958.

Avtale om ”supplerende regler for utøvelse av forhandlingsrett” inngått 18. juni 1963 mellom Lønns- og prisdepartementet og de tre hovedsammenslutningene, Kartellet, STAFO og EL

I tiden etter at tjenestetvistloven trådte i kraft ble ført langvarige drøftelser mellom det dværende Lønns- og prisdepartementet og de daværende tre hovedsammenslutninger, Statstjenestemannskartellet, Statstjenestemannsforbundet og Embetsmennenes Landsforbund, om hvorvidt det ansås nødvendig og ønskelig å opprette en Hovedavtale i staten og i så fall hvilke bestemmelser som burde tas inn i en slik avtale. Under disse drøftelsene ble partene klar over at behovet for å opprette en Hovedavtale etter mønster av Hovedavtalen mellom LO og NAF ikke kunne sies å være til stede i staten, slik som en hadde vært inne på under utarbeidelsen av tjenestetvistloven. Dette skyldtes at de fleste sentrale bestemmelser i Hovedavtalen mellom LO og NAF allerede var lovfestet i staten. Enten i de til dels meget detaljerte regler om forhandlingsrett m.v. i tjenestetvistloven, i tjenestemannslovens kapittel 4 om oppsigelse og avskjed, eller andre steder. Hertil kommer at et så vidt spesielt spørsmål som å overføre til staten bestemmelsene i Hovedavtalen mellom LO og NAF om sympatiaksjoner i seg selv ville kreve omfattende og langvarige utredninger og drøftinger mellom partene. Det er på denne bakgrunn en må se den avtalen som 18. juni 1963 ble inngått mellom det daværende Lønns- og prisdepartementet og de tre hovedsammenslutningene om supplerende reger for utøvelse av forhandlingsrett m.v.

Lovrevisjonen av 19. juni 1969

I 1964 reiste Statstjenestemannskartellet overfor Lønns- og prisdepartementet spørsmålet om en revisjon av tjenestetvistloven av 1958. Etter at spørsmålet om en slik revisjon hadde vært drøftet med de fire hovedsammenslutningene, satte departementet ved kongelig resolusjon av 25. juni 1965 ned en komité med mandat til å gjennomgå og eventuelt komme med forslag til revisjon av loven av 1958. I tilrådingen til den kongelige resolusjonen er komiteens mandat utførlig omtalt. Det gikk i hovedtrekkene ut på at komiteen skulle vurdere:

I hvilken utstrekning overenskomstlønte arbeidstakere burde gå inn under loven.
Om det ville være hensiktsmessig å tariffeste alle bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår, da dette ville kunne føre til at tariffavtalene ville bli meget omfattende, og om det på dette tidspunkt ville være mulig å nå frem til visse generelle regler.
Hvis komiteen skulle mene at man burde tariffeste de mer generelle bestemmelser som gjelder for hele statstjenesten, ble den bedt om å vurdere på hvilken måte man kan løse de øvrige interessetvister som måtte oppstå.
Å overveie de krav som var satt for å få forhandlingsrett i loven av 1958 er tilfredsstillende.
Å vurdere visse spørsmål i forbindelse med fredsplikten i tariffperioden og om virkningene av arbeidsstans.
Om det ut fra de erfaringer som var høstet de årene loven av 1958 hadde vært i kraft, var andre bestemmelser som burde endres.
Tjenestetvistlovkomiteen av 1965 avga sin innstilling 28. november 1967. På vanlig måte ble innstillingen forelagt hovedsammenslutningene og de forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner utenfor hovedsammenslutningene, til uttalelse.

På grunnlag av de uttalelser som kom inn og etter at flere mer prinsipielle spørsmål hadde vært drøftet i uformelle samtaler med hovedsammenslutningene, utarbeidet departementet sitt lovutkast. Departementets utkast (Ot. prp. nr. 34 (1968-1969)) avvek på visse punkter, blant annet når det gjaldt vilkårene for forhandlingsrett.

Under sakens behandling i Stortinget ble lovutkastet tiltrådt (se Innst. O. XXI 1969, Forhandlinger Odelstinget 11. juni 1969 sak nr. 4 og Forhandlinger Lagtinget 14. juni 1969 nr. 21). Loven ble sanksjonert ved kongelig resolusjon av 19. juni 1969 og trådte i kraft samme dag.

Endringslov av 21. april 1972

I Ot. prp. nr. 34 (1968-1969) side 34 ble det pekt på at Tjenestetvistlovkomiteen ga uttrykk for at situasjonen med hensyn til streikeretten for embetsmenn og militære tjenestemenn var av en slik karakter at det burde overveies å sette ned en egen komité til å utrede og vurdere disse spørsmål. Departementet uttalte at det ville overveie forslaget om en slik komité. I Innst. O. XXI (1968-1969) side 11 anbefaler Stortingets administrasjonskomité at en slik komité blir satt ned.

En komité som foreslått i Ot. prp. nr. 34 (1968-1969) ble nedsatt av daværende Lønns- og prisdepartementet 30. november 1970. Denne skulle utrede spørsmål som reiste seg i forbindelse med streikerett for statens embets- og tjenestemenn, herunder spørsmålet om en egen lønnsnemnd for statstjenestemenn som ikke hadde streikerett.

Komiteen avga sin innstilling 10. juni 1971. Denne ble forelagt de daværende fire hovedsammenslutninger og Norsk Lærerlag som ikke hadde vesentlige merknader til komiteens forslag. På dette grunnlag fremmet departementet sitt lovforslag, jf. Ot. prp. nr. 26 (1971-1972).

Under behandlingen i Stortinget ble lovutkastet tiltrådt. Se Innst. O. nr. 24 (1971-1972), forhandlinger i Odelstinget 14. mars 1972, sak nr. 1 og forhandlinger i Lagtinget 21. mars 1972, sak nr. 2. Lovendringen ble sanksjonert ved kongelig resolusjon av 21. april 1972, og trådte i kraft samme dag.

De vesentligste endringer ved lovrevisjonen var at tvistespørsmål som gjelder hovedtariffoppgjøret for alle tjeneste- og embetsmenn som ikke har streikerett skal avgjøres med bindende virkning av Rikslønnsnemnda. Ordningen ble lovfestet med en ny paragraf 26 a i tjenestetvistloven. Det ble videre tatt inn i denne paragrafen at Riksmeklingsmannen innen 3 dager etter at mekling er avsluttet skal sende innberetning til formannen i Rikslønnsnemda. Politiloven § 20 ble opphevet idet den nye § 26 a i tjenestetvistloven kapittel 7 skulle gjelde generelt. Så lenge tvisten ikke var avgjort, stod gjeldende avtale ved makt. Det ble videre tatt inn en bestemmelse i § 26 annet ledd om forbud mot blokade når det er sendt innberetning om meglingsbrudd.

Lovendringen av 27. februar 1976 nr. 9 II

Reglene om erstatningsansvar ved ulovlig arbeidsstans ble utvidet til å omfatte ikke organiserte tjenestemenn som deltar i den ulovlige arbeidsstans.

Lovendringen av 10. juni 1977 nr. 65

Arbeidsretten skal behandle de tvister som er nevnt i § 15 i lov om Statens tjenestemenn av 10. juni 1977, jf. lovens § 21, punkt 8.

Lovendringen av 21. desember 2001 nr. 117, lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon

Lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon innebar endringer i tjenestetvistloven § 6 nr. 5, § 11 annet ledd og § 12 nytt tredje ledd. Endringene ble utført på bakgrunn av Regjeringens mål om at elektronisk kommunikasjon, så langt det er mulig, likestilles med papirbasert kommunikasjon, jf. Ot. prp. nr. 108 (2000-2001). De endringene som ble foretatt gikk i hovedsak ut på å presisere at elektronisk kommunikasjon også kan anvendes.

Lovendringen av 15. mai 2002 nr. 15

Lov om endringer i lov av 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister medførte endringer i § 1 første, tredje og fjerde ledd. § 1 tredje ledd ble nytt femte ledd. Videre endret man § 3, § 6 nr. 1 første ledd og § 6 nr. 3. Kort oppsummert gikk endringene ut på enkelte endringer i vilkårene for forhandlingsrett. En mindre justering av lovens virkeområde ble også foretatt slik at lov om statens tjenestemenn av 4. mars 1983 og lov om offentlige tjenestetvister fikk samme virkeområde. Endelig ble det vedtatt ny hjemmel for å føre arbeidstakere ut av loven.

Gå til toppen av siden