Saksnummer: 18/2018
Løpenummer: AR-2018-29
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Advokat Aleksander Rød
mot
Norsk Sykepleierforbund
Advokat Magnus Buflod
Saken gjelder: Tvist vedr. tariffavtalens omfang.
Dommere: Wahl, Skjønberg, Bruzelius, Schweigaard, Bull, Thuve, Josefsen
Notat: Avsluttet ved dom.
Status: Avgjort
Avgjørelsesdato: 19.12.18
Sammendrag: Krav om tariffavtale i medhold av Hovedavtalen § 3-7. Tolkning av Hovedavtalen § 3-7 nr. 4. Tariffavtales virkeområde. Arbeidsretten ble gitt kompetanse til å avgjøre krav fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) om å gjøre Pleie- og omsorgsoverenskomsten (PLO, avtale 527) mellom NSF og NHO gjeldende i åtte bedrifter etter reglene i Hovedavtalen NSF–NHO § 3-7 flg. Dette er en tvist som normalt hører under Den faste tvistenemnd NSF–NHO. Tvisten dreiet seg om vilkåret om at tariffkravet må gjelde den bestående tariffavtale mellom NSF og NHO for bedrifter av samme art, jf. HA § 3-7 nr. 4, var oppfylt. Spørsmålet var om bedrifter som tidligere hadde blitt bundet av PLO som følge av oversittelse av søksmålsfristen etter HA § 3-9 nr. 4, kunne inngå i sammenligningsgrunnlaget etter HA § 3-7 nr. 4. Arbeidsretten besvarte dette bekreftende, og dette måtte innebære at omfangsbestemmelsen etter PLO var blitt utvidet til også å gjelde for den typen bedrifter som var blitt bundet på grunn av fristoversittelsen. Det ble vist til at bestemmelsen i HA § 3-7 nr. 4 ikke skiller mellom måter en tariffavtale har blitt gjeldende i bedrifter av samme art. Det var ikke grunnlag i tariffhistorien for å innfortolke en begrensning i bestemmelsen. Særuttalelser fra to dommere om disse spørsmålene. Partene var enige om at det for syv av de åtte bedriftene som tariffkravet gjaldt, fantes bedrifter av samme art som var bundet som følge av fristoversittelsen. Rettens konklusjon om at bedrifter som var blitt bundet på denne måten også inngikk i sammenligningsgrunnlaget etter HA § 3-7 nr. 4, innebar da at vilkåret etter bestemmelsen var oppfylt for disse bedriftenes del. For den ene bedriften forelå det ikke slik enighet, og retten gjorde en nærmere realitetsvurdering. Retten konkluderte med at bedriften ikke var av samme art som bedrifter bundet av PLO. Det ble lagt avgjørende vekt på at en ikke ubetydelig del av aktiviteten i bedriften bestod av utleie av personell. Saken gjaldt videre tvist om det personelle omfanget til PLO. NHO gjorde gjeldende at overenskomsten var en såkalt horisontal bransjeoverenskomst begrenset til å gjelde for arbeidstakere som i hovedsak utfører operativ pasientpleie. NSF hevdet på sin side at overenskomsten var vertikal i den forstand at den omfattet alle forbundets medlemmer i en tariffbundet bedrift uavhengig av stilling. Arbeidsrettens flertall (5) la til grunn at overenskomstens tilblivelseshistorie viste at overenskomsten ikke var ment å omfatte alle NSFs medlemmer uavhengig av stilling, og at den derfor ikke kunne karakteriseres som vertikal.
Vedlegg (Arbeidsrettens avgjørelse):
AR-2018-29 - sak 18-2018