Arbeidsrettens historie

Arbeidsretten ble opprettet ved Norges første lov om arbeidstvister av 6. august 1915. Arbeidsretten startet sin virksomhet 1. januar 1916, samtidig som loven trådte i kraft. Arbeidsretten har hele riket som rettskrets og er øverste domstol på sitt saksfelt.

Før arbeidstvistloven av 1915

Før arbeidstvistloven av 1915 var det de alminnelige domstolene som hadde domsmyndighet i alle rettstvister om tariffavtaler. Det var imidlertid sjelden at en tarifftvist ble brakt inn for domstolene. Tariffpartene valgte enten å la trusselen om arbeidskamp sveve over den som hadde brutt tariffavtalen, eller tvisten ble brakt inn for en voldgiftsrett.

Det var arbeidstakerorganisasjonene som i 1880 – 1890-årene først tok opp spørsmålet om mekling og voldgift i arbeidskonflikter. I 1902 ble spørsmålet om mekling og voldgift for først gang tatt opp av regjeringen. Dette var utgangspunktet for en lang lovgivningsprosess som resulterte i arbeidstvistloven av 1915.

Arbeidstvistloven av 1915

Loven trådte i kraft 1. januar 1916, og samtidig trådte Arbeidsretten i funksjon. Ved arbeidstvistloven fikk vi regler om en særdomstol for behandling av rettstvister, dvs. tvister om eksistensen, forståelsen og gyldigheten av tariffavtaler. Bakgrunnen for opprettelsen av en særdomstol for disse tvistene var for det første behovet for en rask behandling av tvistene og for det andre at tvistene skulle behandles av en domstol som hadde kjennskap til det samfunnsområdet man befant seg på.

Arbeidstvistlovene av 1927 og 2012

Loven av 1915 ble avløst av en ny lov om arbeidstvister 5. mai 1927 nr. 1, som igjen ble avløst av gjeldende lov om arbeidstvister 27. januar 2012 nr. 9 (arbeidstvistloven). Disse lovene videreførte i hovedtrekk de materielle reglene fra 1915-loven. Loven av 2012 fikk en annen lovstruktur, språket ble modernisert og loven legger til rette for elektronisk kommunikasjon.

Retten og saksfeltet

Arbeidsrettens saksfelt er begrenset og positivt avgrenset. Det omfatter alle tvister om tariffavtaler som sådanne. Dette favner tvister om forståelse og anvendelse, eksistens og gyldighet av tariffavtalene. Videre omfattes tvister om brudd på tariffavtaler, herunder arbeidskamp og fredsplikt, og tvister om erstatningsansvar for tariffbrudd.

Saksfeltet har hele tiden omfattet privat sektor i sin helhet, mens offentlig sektor opprinnelig bare var omfattet for visse kategorier arbeidstakere i stat og kommune. I 1957 ble lovens område utvidet til å omfatte alle arbeidstakere i kommunal tjeneste. Den siste, omfattende utvidelsen kom med tjenestetvistloven i 1958, som formelt etablerte et system med tariffavtaler for statens tjenestemenn og for undervisningspersonale i den offentlige skolen. Arbeidsrettens saksfelt omfatter etter dette både privat og offentlig sektor i sin helhet.

Tematisk har det skjedd enkelte mindre endringer. I 1966 ble brudd på lovens regler om fredsplikt ført inn under domstolens saksfelt. På tjenestetvistlovens felt ble tilsvarende endringer gjennomført i 1969. Da ble også tvister om forståelsen av tjenestetvistlovens bestemmelser lagt til Arbeidsretten. Tvister om forståelsen av arbeidstvistlovens regler generelt faller derimot ikke inn under rettens saksfelt.

Den vesentligste endringen var i perioden fra 1977 til 1981, da saker om stillingsvern (oppsigelse og avskjed) etter arbeidsmiljøloven av 1977 og tjenestemannsloven av 1977 ble ført inn under Arbeidsrettens saksområde som ankedomstol. I 1981 ble sakene ført tilbake til de alminnelige domstolene.

Arbeidsretten og lokale arbeidsretter

Fra 1937 og frem til arbeidstvistloven av 2012 hadde arbeidstvistloven regler om lokale arbeidsretter. I tvister om tariffavtaler med enkeltbedrifter eller regionalt avgrensede arbeidsgiverforeninger ble saken lagt til by- eller herredsrett, nå tingrettene, i første instans, med Arbeidsretten som ankeinstans. Tingrettene opptrådte i slike saker som lokale arbeidsretter, og behandlingen skjedde etter arbeidstvistlovens regler. Ordningen gjaldt kun etter arbeidstvistloven. Tjenestetvistloven har ikke hatt tilsvarende regler.

Sammensetningen

Faste dommere

Fra begynnelsen av hadde Arbeidsretten én rettskyndig leder (fagdommer). Sakene ble behandlet av Arbeidsretten satt med lederen og fire andre medlemmer oppnevnt etter innstilling fra arbeidslivets organisasjoner. Reglene om rettens sammensetning ble endret ved arbeidstvistloven av 1927. Retten skulle da settes med 7 dommere, tre fagdommere og fire dommere oppnevnt etter innstilling fra arbeidslivets organisasjoner.
Innstillingsretten er i dagens lov regulert i § 39. Arbeidsgiverforeninger med minst 100 arbeidsgivere som til sammen sysselsetter minst 10 000 arbeidstakere og fagforeninger som har minst 10 000 medlemmer, har innstillingsrett. Foreninger som oppfyller disse kravene kan foreslå minst to dommere med varadommere til Arbeidsretten. Dommerne som blir oppnevnt etter forslag fra foreningene, er dommere på lik linje med øvrige dommere i Arbeidsretten. Også for disse gjelder det blant annet krav om at de ikke kan være styremedlemmer eller ansatte i en arbeidsgiver- eller fagforening, jf. arbeidstvistloven § 36 første ledd.

Fra opprettelsen i 1916 og frem til 31. august 1954 var lederstillingen i Arbeidsretten organisert som bistilling. Fra 1. september 1954 ble stillingen omgjort til hovedstilling i forbindelse med at daværende leder, Emil Stang, gikk av som høyesterettsjustitiarius. Stillingen har senere vært hovedstilling, men var besatt som bistilling i de periodene Kristen Andersen var rettens leder. I 1962 ble det for første gang oppnevnt en nestleder. Nestlederstillingen ble heltidsstilling i 1996. Den tredje fagdommeren var frem til 1. mars 2007 en bistilling. Praksis var at en lagdommer var oppnevnt i denne stillingen. Vedkommende hadde da sin hovedstilling i lagmannsretten og dommerstilling i Arbeidsretten som bistilling. Fra 1. mars 2007 er også den tredje fagdommeren en heltidsstilling, og den ble ved arbeidstvistloven av 2012 gjort til en fast stilling. Retten har etter dette tre faste fagdommere, jf. arbeidstvistloven § 37.

Alle dommerne, også fagdommerne, ble opprinnelig oppnevnt på åremål for tre år av gangen. Ved lov 28. juni 2002 nr. 58 ble arbeidstvistloven § 10 endret (nå § 37 andre ledd), slik at leder og nestleder ble embetsmenn. Også den tredje fagdommeren er embetsmann, etter at stillingen ble en heltidsstilling. Varadommerne for rettens tre faste dommere og dommerne som oppnevnes etter innstilling fra arbeidslivets organisasjoner sitter fremdeles på åremål for tre år av gangen, jf. § 37 andre ledd. Ved lov 17. juni 2005 nr. 60 ble titlene formann og nestformann endret til leder og nestleder.

Lederen, nestlederen, den tredje fagdommeren og de øvrige fire dommerne oppnevnt etter innstilling, er Arbeidsrettens faste dommere. I den enkelte sak vil Arbeidsretten som hovedregel settes med to av de faste fagdommerne, slik at det tilkalles en tredje fagdommer blant varadommerne, jf. arbeidstvistloven § 38 første ledd.

Rettens sammensetning er den samme etter tjenestetvistloven. De fire faste medlemmene som er oppnevnt etter innstilling, er imidlertid oppnevnt særskilt for saker etter denne loven, etter innstilling fra staten og tjenestemennenes hovedsammenslutninger, jf. tjenestetvistloven § 25 annet ledd. Se også nærmere under omtalen av tjenestetvistloven.

Varadommere

Ved siden av Arbeidsrettens faste dommere blir det også oppnevnt varadommere til retten. Stedfortreder for leder, nestleder og den tredje fagdommeren oppnevnes særskilt. Det skal oppnevnes minst to varadommere for hver av de sju dommerne. Fra 1. september 1951 ble det for første gang oppnevnt flere enn to varadommere for de fire dommerne som er oppnevnt etter innstilling. Denne praksis er blitt fulgt senere, etter hvert også med utvidelse av antallet.

Reglene om varadommere har en særskilt betydning på grunn av bestemmelsen i arbeidstvistloven § 38 første ledd fjerde punktum:” Varadommer som er oppnevnt etter innstilling fra en forening hvis innstilling ikke er fulgt ved oppnevningen av de faste dommerne, skal i saker som gjelder denne foreningen eller dens medlemmer likevel tilkalles i stedet for den dommer vedkommende er varadommere for.” Dette er viktig i saker hvor andre enn organisasjonene som har avgitt innstilling til de faste dommerne, er part. Da erstattes som hovedregel de faste dommerne med dommere som er innstilt av organisasjonene som er part i saken.

De faste dommerne og varadommerne som oppnevnes etter innstilling fra organisasjoner på arbeidstakersiden, var inntil 1980 alle oppnevnt etter innstilling fra LO. Den første varadommeren oppnevn etter innstilling fra en annen organisasjon kom i 1980 og var fra YS. I dag er flere arbeidstakerorganisasjoner representert. De faste dommerne og varadommerne oppnevnt etter innstilling fra organisasjoner på arbeidsgiversiden, var inntil 1990 alle oppnevnt etter innstilling fra N.A.F (nå NHO). I 1990 ble det oppnevnt fire varadommere etter innstilling fra KS. I dag er flere arbeidsgiverorganisasjoner representert.

Praksis ved oppnevnelser etter tjenestetvistloven har vært en annen. Frem til 1984 ble det gitt innstilling av hovedsammenslutningene i fellesskap, og det ble oppnevnt faste dommere fra to av dem. I 1984 endret man det, slik at de faste dommerne ble oppnevnt etter innstilling fra Statstjenestemannskartellet, med varadommere etter innstilling fra kartellet, Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) og YS. I dag er de fire faste dommerne som er oppnevnt for saker etter denne loven, oppnevnt etter innstilling fra staten og tjenestemennenes hovedsammenslutninger. Også for disse blir det oppnevnt varadommere.

Kvinner i Arbeidsretten 

De første kvinnelige dommerne i Arbeidsretten ble oppnevnt fra 1. september 1975 etter tjenestetvistloven: Reidun Skogvang (etter innstilling fra staten) og Rigmor Førland (fra tjenestemannsorganisasjonene). Reidun Skogvang var tidligere varadommer fra 15. november 1974. Hun var den første kvinne overhodet, som ble dommer eller varadommer. Fra 1. september 1975 ble det også oppnevnt en kvinne som varamedlem etter arbeidstvistloven: Ingeborg Bakken (LO).

De første kvinnelige varadommere fra arbeidsgiversiden etter arbeidstvistloven ble oppnevnt fra 1. september 1981. Den første kvinnelige, faste fagdommeren var Åse Berg, som ble oppnevnt fra 1. september 1990. Samtidig ble Eva Nygaard Ottesen oppnevnt som nestleder. Fra de senere år kan nevnes at Hanne Inger Bjurstrøm var nestleder fra 2000 til 2003, og fra 1. oktober 2021.

Elin Nykaas var fra desember 2006 til april 2007 konstituert som rettens leder. Hun ble dermed den første kvinnelige leder av Arbeidsretten.

Tidligere ledere

Tidligere nestledere

Tidligere juridiske dommere

Arbeidsrettens 100-årsjubileum

100-årsjubuleet for arbeidstvistloven, Arbeidsretten og Riksmekleren ble markert i 2016 med bokutgivelser, seminarer og artikler.

Jubileumsseminar 25. januar 2016 på Hotel Bristol i Oslo

Jakob Wahl: Paal Berg ønsket både rettsstat og velferdsstat

Les mer om Arbeidsrettens historie og utvikling i Alsos. K., Seip. Å. A., Nygaard. P. (2016) I arbeidsfredens tjeneste, Arbeidsretten gjennom hundre år. Oslo, Pax