Saksnummer: 33/2020

Løpenummer: AR-2021-33

Landsorganisasjonen i Norge (LO) med Fellesforbundet

Advokat Håkon Angell Advokat Lornts Nagelhus

mot

1. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) med NHO Reiseliv
2. Select Service Partner AS
3. Compass Group AS

Advokat Aleksander Rød

Saken gjelder: Lønnsforhandlinger og -reguleringer etter Riksavtalen § 3.1

Dommere: Sundet, Jarbo, Remen, Rasmussen, Schweigaard, Grøtting, Hanasand

Notat: Avsluttet ved dom.

Status: Avgjort

Avgjørelsesdato: 20.10.21

Sammendrag: Riksavtalen mellom LO/Fellesforbundet og NHO/NHO Reiseliv er en minstelønnsoverenskomst. Avtalen § 3.1 pkt. 1.1 bestemmer at arbeidstakerne etter kompetanse, dyktighet, praksis, ansvar og jobbinnhold «skal … avlønnes over minstelønnssatsene». Bestemmelsen kom inn ved tariffrevisjonen i 1961. Frem til 2016 var overenskomsten praktisert som en normallønnsoverenskomst. Ved tariffrevisjonen i 2016 presiserte partene at avtalen skulle være en minstelønnsoverenskomst. Riksavtalen § 3.1 pkt. 1.2 fikk da en bestemmelse om at det etter at det sentrale oppgjøret for overenskomsten var vedtatt, skulle avholdes reelle lokale lønnsforhandlinger. Lokale forhandlinger skulle gjennomføres på bakgrunn av den enkelte bedrifts økonomiske virkelighet, dvs. etter en samlet vurdering av bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne («de fire kriterier»). Ved flere lokale forhandlinger i 2017–2019 ble det ikke gitt tillegg til de sentrale tilleggene. Saken for Arbeidsretten gjaldt forståelsen av plikten til å lønne over minstelønnssatsene i overenskomsten pkt. 1.1, og om to bedrifter hadde opptrådt tariffstridig ved å ikke gi tillegg i de lokale forhandlingene etter pkt. 1.2. Det var også spørsmål om NHO og NHO Reiseliv hadde opptrådt tariffstridig ved å instruere bedriftene til å ikke gi tillegg i lokale forhandlinger, og om medvirkning til tariffbrudd ved å slutte seg til bedriftenes tarifforståelse. Arbeidsrettens flertall kom til at de saksøkte måtte frifinnes. Flertallet tok utgangspunkt i at det er en generell forutsetning for minstelønnsoverenskomster at det skal skje en lokal lønnsutvikling, og at det ville være tariffstridig om alle ansatte i bedriften følger minstelønnssatsene, jf. ARD-1952-52 (Mandal Motorfabrikk). Flertallet fant etter en konkret vurdering av overenskomstens bakgrunn og tariffpartenes gjennomføring av ny forhandlingsordning, at det ikke gjaldt en absolutt og generell plikt til å avlønne over minstelønnssatsene. Det var derfor ikke tariffstridig at det i de saksøkte virksomhetene var arbeidstakere som fulgte minstelønnssatsene. Det var i første rekke tariffpartene som skulle finne frem til lokale tillegg til minstelønn og innretningen på tilleggene, innenfor de rammer som var trukket opp av de sentrale partene. For spørsmålet om nulloppgjør i 2017–2019 var i strid med de fire kriterier, bemerket flertallet at utfallet av forhandlingene som utgangspunkt var et interessespørsmål. Arbeidsretten kunne ikke overprøve rimeligheten av forhandlingsresultatet eller om kriteriene tilsa at det var grunnlag for å gi tillegg. Retten kunne imidlertid prøve om forhandlingene hadde gått utenfor den rammen som ble trukket opp av pkt. 1.2. Partene var enige om at de lokale forhandlingsprosessene hadde vært reelle. Flertallet fant ut fra bevisførselen, at partene hadde forhandlet om de fire kriterier tilsa at det ble gitt tillegg. Det var ikke tariffstridig å ha ulike oppfatninger om hva som var bedriftens økonomiske virkelighet. Det var heller ikke sannsynliggjort at bedriften hadde avvist krav utelukkende under henvisning til rammen for oppgjøret. Flertallet kom til at uttalelser fra NHO og NHO Reiseliv i forkant av de lokale forhandlingene i 2017 var uheldige, men ikke kunne tolkes som en instruks til medlemmene om å avvise krav om lokale tillegg. Uttalelser om adgangen til å justere påstand under hovedforhandlingen. Dissens 5–2.


Vedlegg (Arbeidsrettens avgjørelse):
AR-2021-33 - sak 33-2020

Gå tilbake