Arbeidstvistloven

Arbeidstvistloven, lov 27. januar 2012 nr. 9, avløste arbeidstvistloven av 5. mai 1927. Arbeidstvistloven av 1927 var på mange måter en videreføring av de prinsipper som ble lagt til grunn ved arbeidstvistloven av 1915. Loven av 2012 er i det vesentlige en modernisering og forenkling av loven, slik at de prinsipper som lå til grunn for 1915-loven er videreført ved 2012-loven.

Arbeidstvistloven (lovteksten)

Arbeidstvistloven av 1915

I Norge var det arbeiderorganisasjonene selv som først tok opp mekling og voldgift under arbeidskonflikter. På en skandinavisk arbeiderkongress i Göteborg i 1886 var temaet oppe. I et program som ble vedtatt heter det: ”Det er vårt ønske at eventuelle stridigheter som måtte opstå mellem arbeidere og arbeidsgivere under bestrebelsene for å forbedre arbeidernes stilling i samfundet, må kunne løses ad fredelig vei, og vi anbefaler derfor oprettelse av faglige voldgiftsretter for hvilke sådanne stridigheter kan innskrenkes.”
I 1902 ble spørsmålet om voldgift og mekling i tvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere for først gang tatt opp av regjeringen. Det ble da fremsatt et lovforslag (Ot.prp. nr. 11 (1902-1903)) som tok sikte på å verne om den faglige foreningsfriheten og samtidig skape arbeidsfred gjennom mekling. Fagforeninger som lot seg innføre i et offentlig register skulle nyte lovens vern, men til gjengjeld måtte de ikke iverksette streik i arbeidskonflikter før mekling hadde vært prøvd. Stortingets sosialkomité sluttet seg i det vesentlige til proposisjonen (Indst. O. XIII 1902-03), men den ble aldri vedtatt som lov.

I 1906 utarbeidet Handelsdepartementet ved statsråd Arctander et nytt forslag om foreningsfrihet og om mekling. Forslaget ble imidlertid henlagt etter at Stortinget i 1907 hadde vedtatt å kreve en utredning fra regjeringen om tvungen voldgift. Det forslaget ble fremsatt av representant Castberg og året etter nedsatte han, som statsråd og sjef for Justisdepartementet, en departementskomité for å behandle saken. Formann i denne komiteen var advokat O. Solnørdal. De øvrige medlemmer var advokat Einar Einarsen, formann for Arbeidernes faglige landsorganisasjon Ole O. Lian, fabrikkeier og sentralstyremedlem i Norsk arbeidsgiverforening K. Myhre og stortingsmann Thore Myrvang. Høsten 1909 hadde komiteen ferdig et forslag til lov om mekling og voldgift i arbeidstvister. Dette forslaget dannet grunnlaget for det videre arbeidet med et lovforslag.

Hovedtrekkene i forslaget fra departementskomiteen var tvungen mekling i alle tvister mellom organiserte arbeidere og deres arbeidsgivere og tvungen voldgift i tvister om rettigheter og plikter etter tariffavtaler. Komiteens flertall, Solnørdal, Einarsen og Myrvang, foreslo dessuten at ikke bare rettstvister, men også interessekonflikter om nye lønns- og arbeidsvilkår skulle inn for en voldgiftsrett når en av partene krevde det. En slik voldgiftskjennelse skulle imidlertid ikke være bindende med mindre den var enstemmig.

Den store lockouten i 1911 ga støtet til at Stortinget nedsatte en spesialkomité for å vurdere spørsmålet om mekling og voldgift. Etter muntlig innstilling fra denne komiteen fattet Odelstinget den 19. august 1911 følgende beslutning:

”Spørsmaalet om mægling og voldgift i arbeidstvistigheter tages ikke under behandling indeværende Odelsting. Regjeringen anmodes om for næste Odelsting at avgi uttalelse og forslag i denne sak.”

Resultatet var det første forslaget fra justisminister Stang. Forslaget ble fremmet for Stortinget som Ot. prp. nr. 29 (1912) om utfærdigelse av en lov om arbeidstvister. De bærende tanker i dette lovutkastet var, som i departementskomiteens innstilling, at rettstvister om tariffavtaler skal løses ved rettergang, og ikke ved kamp. Ingen av partene i en lønnskamp eller annen interessekonflikt må gå til arbeidsstans før mekling har vært forsøkt. Proposisjonen sluttet seg til komitémindretallet ved at partene skulle ha rett til å gå til kamp om meklingen ikke lyktes. Men ved enhver mekling skulle man undersøke tvisten og årsakene til den slik at det etter endt mekling kunne offentliggjøres en beretning om saken med forslag fra meklingsmennene til løsning av tvisten. Det var altså ”allmennhetens dom” utkastet tok sikte på.

Stortingets sosialkomité ble forsterket med 3 medlemmer da de behandlet proposisjonen. Komiteen avga realitetsinnstilling (Indst. O. XXI (1912)), men Odelstinget utsatte saken. Flertallet i komiteen sluttet seg i hovedsak til proposisjonen. Blant de mest vesentlige endringer som ble foreslått var at interessekonflikter med uorganiserte arbeidsgivere ikke skulle omfattes av den tvungne mekling med mindre vedkommende departement forlangte det. I innstillingen var også bestemmelsene om at meklingsforslaget og beretningen om meklingen skulle offentliggjøres sløyfet. Videre skulle meklingen etter komitéinnstillingen utføres av en enkelt meklingsmann og ikke av et kollegialt meklingsråd, som var foreslått i proposisjonen.

Ny proposisjon (Ot. prp. nr.11 (1913)) ble fremsatt i 1913 – Stangs andre forslag. Denne nye proposisjonen fastholdt at tvungen mekling også skulle omfatte de uorganiserte arbeidsgiverene. Den fastholdt også at det etter meklingen skulle offentliggjøres en beretning om saken, men den overlot til meklerne selv å avgjøre om beretningen skulle inneholde forslag til løsning av tvisten. Det skulle være overlatt til vedkommende departement eller partene å avgjøre for hvert enkelt tilfelle om meklingen skulle utføres av en enkelt meklingsmann eller av et meklingsråd.

Etter regjeringsskiftet i januar 1913 ble proposisjonen tilbakekalt og ny proposisjon ble fremmet 11. april 1913 (Ot. prp. nr. 23 (1913)). Det viktigste nye var bestemmelsene om tvungen voldgift. Kongen skulle med samtykke av Stortinget ha rett til å påby en arbeidstvist løst ved voldgift når den på grunn av sin art eller omfang kunne sette betydelige samfunnsinteresser i fare. Denne nye proposisjonen hadde også, som Stangs første forslag, fulgt opp prinsippet om ”allmennhetens dom” ved at det endelige meklingsforslaget skulle offentliggjøres etter en mislykket mekling. Straffebestemmelsene i de eldre lovforslagene var blant annet endret på den måten at de enkelte arbeidere ikke kunne straffes for ulovlig streik, men kun deres ledere. Den nye proposisjonen hadde også sløyfet tidligere bestemmelser om foreningsmedlemmers økonomiske ansvar for erstatningsbeløp som det ved loven var pålagt deres forening å betale.

I møte 2. juni 1913 vedtok Odelstinget å utsette behandlingen av proposisjonen til året etter. Dette ble gjort etter henstilling fra Arbeidernes faglige landsorganisasjon og Arbeidsgiverforeningens sentralstyre. De to organisasjonene var blitt enige om å forsøke å utarbeide et felles forslag til lov. Komiteen som de to organisasjonene nedsatte hadde sitt forslag ferdig 29. oktober 1913. Det heter der:

”Komiteen har bestræbt sig for, saa langt som mulig, at bygge paa den foreliggende kongelige proposition (Ot. prp. nr. 23 – 1913) og kun at foreslaa denne forandret, hvor det maa befrygtes, at dens bestemmelser vil skape vanskeligheter eller virke hindrende for organisationernes fri utvikling for det arbeide som disse har utfoldet i retning av at søke enhver tvist i første række løst ved forhandling parterne imellem.”

I dette forslaget var alle voldgiftsbestemmelsene sløyfet. Det samme var bestemmelsene om at meklingsmyndighetene skulle offentliggjøre sitt endelige meklingsforslag. Det var videre ikke oppstilt noe alminnelig forbud mot å i iverksette arbeidskamp i interessekonflikter før mekling hadde funnet sted. Hvis arbeidsstansen ville sette betydelige samfunnsinteresser i fare, skulle imidlertid riksmeklingsmannen kunne påby arbeidsstansen utsatt for at mekling kunne bli forsøkt.

Dette forslag førte til at regjeringen gjorde en del endringer i den foreliggende proposisjon. Det ble foreslått at den øverste meklingsmyndighet skulle legges i hendene til en riksmeklingsmann. I tvister av lite omfang og som ikke ville medføre skade for allmenne interesser, skulle meklingsmyndighetene kunne la være å tre inn med forbud mot arbeidsstans. Det skulle også være overlatt til meklingsmyndighetene selv å avgjøre om det endelige meklingsforslaget skulle kunngjøres.

Sosialkomiteen, som var blitt forsterket med tre medlemmer, avga sin innstilling den 27. februar 1914 (Indst. O. II (1914)). Denne bygget i det vesentlige på den siste proposisjonen med de endringer som regjeringen hadde foreslått, men den gikk på enkelte punkter noe lenger i retning av forslaget fra komitéen som arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner hadde vedtatt.

Motstanden fra arbeiderhold mot tvungen voldgift, førte til at regjeringen i et møte i Odelstinget 11. mai 1915 foreslo å ta disse bestemmelsene ut av loven. Sosialkomiteen avga så en ny innstilling (Indst. O. XII (1915)), og i denne var alle bestemmelsene så vel om frivillig som tvungen voldgift tatt ut.

Under behandlingen i Odelstinget ble straffebestemmelsene endret slik at enhver som deltok i en ulovlig streik skulle kunne straffes. For øvrig ble innstillingen i det alt vesentlige vedtatt. Lagtinget hadde en merknad til Odelstingsbeslutningen om straffansvar for de enkelte arbeidere. Men da Odelstinget fastholdt sin beslutning, frafalt Lagtinget anmerkningen. Den 6. august 1915 ble loven sanksjonert.

Les videre i Alsos. K., Seip. Å. A., Nygaard. P. (2016) I arbeidsfredens tjeneste, Arbeidsretten gjennom hundre år. Oslo, Pax