Tjenestetvistloven

Tjenestetvistloven, lov av 18. juli 1958 nr. 2, bygger i hovedsak på de samme prinsipper som arbeidstvistloven, men er tilpasset de særlige forhold i staten.

Tjenestetvistloven (lovteksten)

Tjenestetvistloven av 1958

Forholdet mellom det offentlige og dets tjenestemenn var oppe til behandling allerede under det forberedende arbeidet til vår første arbeidstvistlov av 6. august 1915. Man kom imidlertid den gang til at det offentlige tjenesteforhold var så egenartet at man ikke uten videre kunne overføre reglene om løsning av alminnelige arbeidsrettslige konflikter til forholdet mellom staten og dens tjenestemenn. Resultatet ble at arbeidstvistloven bare skulle gjelde for de statsarbeidere som arbeidet på akkord eller med en oppsigelsesfrist på høyst 14 dager og som ikke var å regne for offentlige tjenestemenn i straffelovens forstand, dvs. at de utøvde offentlig myndighet. Denne ordning ble opprettholdt i arbeidstvistloven av 5. mai 1927. Etter lovendring 28. juli 1949 omfattet loven de nevnte arbeidere i statens tjeneste med en oppsigelsesfrist som var kortere enn to måneder.

Tjenestemannsloven av 15. februar 1918 innførte en ordning med egne tjenestemannsutvalg som hadde til oppgave å ivareta tjenestemennenes interesser når det gjaldt tjeneste- og lønnsvilkår og retten til å uttale seg om tjenestespørsmål og tjenesteforhold. Ordningen ga imidlertid ikke tjenestemennene rett til å kreve forhandlinger og fikk ikke den betydning man hadde regnet med.

Like etter at tjenestemannsloven var trådt i kraft ble den såkalte ”Tjenestemannskomiteen” nedsatt ved Kgl. res. 3. juni 1919. Den hadde som mandat å utrede spørsmålet om mekling og voldgift i tjeneste- og arbeidsforhold mellom det offentlige (stat eller kommune) og dets tjenestemenn og arbeidere.

Tjenestemannskomiteens innstilling førte ikke til noe resultat. Det ble bare avgitt en melding til Stortinget (St. mld. nr. 1 for 1928) hvor Sosialdepartementet innskrenket seg til å foreslå saken ”tilstillet Stortinget til underretning og mulig meningsutveksling til veiledning for administrasjonen under de fortsatte overveielser om saken.”

Spørsmålet om statstjenestemennenes forhandlingsrett fikk imidlertid snart fornyet aktualitet. Tjenestemennene gikk nemlig i slutten av 20-årene til rettssak mot staten for å få prøvd berettigelsen av en lønnsreduksjon på 10 % som Stortinget hadde vedtatt. Denne rettssaken gir bakgrunnen for forhandlingsloven av 1933. Ved forhandlingsloven av 1933 ble statens tjenestemenn sikret en lovfestet adgang til å forhandle med staten. Dessuten etablerte denne loven en egen domstol, Tjenestemannsretten, som skulle behandle tvister mellom staten og organisasjonene angående forståelsen og anvendelsen av gjeldende alminnelige lønns- og arbeidsvilkår.

Forhandlingslovkomiteen

Forhandlingsloven av 1933 var på mange måter en merkelov for statens tjenestemenn. Selv om den led av både skjulte og åpenbare mangler, viste den seg meget seiglivet. Først etter at loven hadde vært gjeldende i ca. 20 år, fremkom det så sterke krav fra organisasjonshold om en revisjon av loven at Finansdepartementet i april 1951 gikk med på å sette ned en departementskomité, den såkalte Forhandlingslovkomité. Denne komiteens mandat var sterkt begrenset og spesielt utformet med sikte på å drøfte forslag til mulige endringer i de daværende bestemmelser om hvilke forhold som burde være gjenstand for forhandlinger og hvilke organisasjoner og tjenestemannsgrupper som kunne anerkjennes som forhandlingsberettigete. Nye prinsipielle spørsmål, som ordning av interessekonflikter, spørsmål om mekling, lønnsnemnd, streikerett og opprettelse av bindende tidsbestemte avtaler mellom staten og tjenestemennenes organisasjoner skulle derimot ikke drøftes.

Forhandlingslovkomiteen avga sin innstilling 21. desember 1953. I prinsippet bygget innstillingen på at statens tjenestemenn burde ha en like vid forhandlingsordning som den en hadde i arbeidslivet ellers. Komiteens forslag gikk derfor ut på at tjenestemennene burde ha samme adgang til å fremme krav om forhandlinger som den som var gitt arbeidere som var omfattet av Hovedavtalen mellom N.A.F. og LO. Forhandlingslovkomiteens innstilling ble ikke realitetsbehandlet av Finansdepartementet.

Lønnskonfliktene i 1954 og 1955

Forhandlingsloven av 1933 viste seg etter hvert å være lite tilfredsstillende, så vel sett fra tjenestemennenes som fra statsmyndighetens side. Dette kom særlig tydelig frem under en lønnskonflikt ved folkeskolen i Oslo i 1954 og blant tjenestemennene ved programavdelingen i Norsk Rikskringkasting i 1955. I begge tilfeller var forhandlingene resultatløse. På grunn av spesielle oppsigelsesregler hadde imidlertid vedkommende tjenestemannsgruppe allerede lagt ned arbeidet før saken kom opp i Stortinget. I Innst. S. nr. 22 for 1955 uttalte derfor Stortingets Administrasjonskomité følgende:

”Denne situasjonen satte Stortinget og administrasjonskomitéen under et unødig press i arbeidet med sakene. Komitéen anser det bl.a. på denne bakgrunn nødvendig å overveie om man ikke bør søke å finne frem til bestemmelser om ordning av lønnsforholdene mellom staten og dens tjenestemenn som ut fra alle hensyn kan lede til en mer tilfredsstillende behandlingsmåte av tvister på dette område, enn de regler vi nå har åpnet muligheter for.

Komitéen henstiller til regjeringen å la utrede på bredt grunnlag spørsmålet om en endring i formen for lønnsforhandlinger mellom staten og dens tjenestemenn, og forelegge utredningen – eventuelt ledsaget av forslag fra regjeringen – for Stortinget så snart som mulig.”

Under Stortingets behandling av innstillingen, fikk henstillingen alminnelig oppslutning. I Innst. O. nr. 89 for 1957 uttalte for øvrig Stortingets forsterkede Kommunalkomité følgende under behandlingen av lov om forbud mot kollektiv arbeidsnedleggelse m.v. for offentlige tjenestemenn:

”Komitéen har under drøftelsene av denne sak blitt bestyrket i at det i høyeste grad er nødvendig med en ny forhandlingslov for tjenestemenn som trekker opp klare retningslinjer for hvorledes forhandlinger med staten skal føres og forhandlingsresultatet settes i verk.”

Tjenestetvistkomitéen

Henstillingen fra Stortingets Administrasjonskomité i forbindelse med Kringkastingskonflikten førte til at det ved kgl. res. av 28. mai 1955 ble bestemt: ”At det oppnevnes en komité til å utrede hvilken forhandlingsordning som antas mest tilfredsstillende så vel for staten som for dens tjenestemenn, arbeidere og deres organisasjoner ved fastsettingen av lønns- og arbeidsvilkår, og å utarbeide de nødvendige lovforslag.”

I tilrådingen som lå til grunn for den kongelige resolusjonen ble komiteen (Tjenestetvistkomiteen) blant annet gitt i oppdrag å utrede om det for de statstjenestemenn, som ikke kom inn under arbeidstvistloven, bør gjennomføres en ordning som helt eller delvis svarer til den som gjelder i arbeidslivet ellers – med tidsbestemte tariffavtaler, domstolsbehandling av tvister i tariffperioden, tvungen mekling hvis forhandlingene ikke fører til enighet og adgang til å få uløste tvister avgjort ved lønnsnemnd. Det var også forutsatt at komiteen skulle behandle de administrative og konstitusjonelle spørsmål som ville melde seg ved en revisjon av de da gjeldende ordninger.

Tjenestetvistkomiteen avga sin innstilling med forslag til ”Lov om offentlige tjenestetvister” i januar 1956. Lovforslaget avvek radikalt på en rekke vesentlige punkter fra ordningen forhandlingsloven av 1933 fastsatte for lønnsfastsettelse for statens embets- og tjenestemenn. Tjenestetvistkomiteens forslag bygget på følgende hovedprinsipper:

• Tjenestemennene skal fortsatt ha en lovfestet forhandlingsrett om alminnelige lønns- og arbeidsvilkår. Som hittil skal denne forhandlingsrett utøves gjennom forhandlingsberettigede hovedsammenslutninger og tjenestemannsorganisasjoner.
• Det innføres en ordning med tidsgrensede, gjensidig bindende avtaler om lønns- og arbeidsvilkår – som skal ha samme rettslige karakter som tariffavtaler i det private næringsliv.
• Oppnås det ikke enighet mellom staten og tjenestemannsorganisasjonene om innholdet av en avtale, skal tvisten gjøres til gjenstand for megling, eventuelt avgjøres ved frivillig eller tvungen voldgift.
• Som voldgiftsorgan ved frivillig eller tvungen voldgift – opprettes en ny avdeling innen tjenestemannsretten (avdeling for interessetvister).
• Det opprettes en annen avdeling av Tjenestemannsretten som skal avgjøre tvister mellom partene om rettsspørsmål i forbindelse med gjeldende tariffavtale. Denne avdelingen skulle samtidig gjøre tjeneste som ankeinstans for administrative beslutninger om ileggelse av ordensstraff eller meddelelse av avskjed på grunn av misligheter. Tjenestemannsretten skulle kunne bedømme så vel den rettslige som den skjønnsmessige side av administrasjonens avgjørelse.
• Det opprettes et ”Statens lønnsutvalg” som skal behandle tvister om i hvilken lønnsklasse i tariffavtale eller regulativ en tjenestemannsstilling skal innføres i eller overføres til. Forslaget forutsatte imidlertid at en slik tvist bare skulle kunne bringes inn for Lønnsutvalget såfremt det var enighet mellom partene om en slik løsning.

Departementets behandling av saken

Tjenestetvistkomiteens innstilling ble forelagt departementene og tjenestemannsorganisasjonene til uttalelse. Lønns- og prisdepartementet hadde også en rekke uformelle drøftelser med de forhandlingsberettigede organisasjoner. Professor, dr. jur. Kristen Andersen avga på oppfordring fra departementene en betenkning i saken. Lønns- og prisdepartementet utarbeidet deretter sitt utkast til ny forhandlingslov, som ble sendt til alle tjenestemannsorganisasjonene til uttalelse. På denne bakgrunn ble så departementets forslag utarbeidet.

Departementets utkast bygget i prinsippet på Tjenestetvistkomiteens forslag, men avvek på enkelte punkter. Det gjaldt blant annet komiteens forslag til omorganisering av den tidligere tjenestemannsretten. På dette punktet bygget lovforslaget på at rettstvister også for statstjenesten bør behandles av Arbeidsretten, mens interessetvister i alminnelighet bør behandles av Rikslønnsnemnda. Forslaget om at en tvist bare skulle kunne bringes inn for Lønnsutvalget hvis det var enighet mellom partene, ble også endret. I stedet foreslo departementet at hver av partene skulle kunne bringe en slik tvist inn for utvalget.

Stortingets behandling

Stortingets tiltrådte i all hovedsak lovutkastet. Saken ble behandlet av Odelstinget 13. juni og av Lagtinget 19. juni 1958. Loven trådte i kraft 5. september 1958.

Les videre i Alsos. K., Seip. Å. A., Nygaard. P. (2016) I arbeidsfredens tjeneste, Arbeidsretten gjennom hundre år. Oslo, Pax